Sjakk

Øystein Johnsen

For meg ble sjakken en besettelse, og jeg måtte tøyle den store interessen for å komme videre på andre områder. Da jeg klarte å redusere omfanget av sjakk i begynnelsen av 1980-årene, frigjorde jeg mye energi. Ved siden av å drive forlaget mitt startet jeg charterbåt-virksomhet med MS Capri som ett av fire chartertilbud ut fra Oslo Havn.

«Das Tor zu einer Wunderweit der Schachkombinationen öffnet sich uns!» (G. Gunderam, Neue Eröffnungswege 1961). En spesialvariant ga uttelling i lagmesterskapet høsten 1970, Ø. Johnsen, Stabekk Sjakklubb – K. Bøckman, Oslo Schakselskap, 1-0. Knut Bøckman ga som vi ser spalteplass i Morgenbladet.

Bærum Schakselskaps Internasjonale 60 års-Jubileumsturnering, Stabekk 1980

Klubbens formann med hvit mot internasjonal stormester Sergio Mariotti, Italia, våren 1980. Det morsomme var at Mariotti også kunne sin Gunderam. Det kjedelige var at jeg fikk en null i protokollen, Ø. Johnsen, Norge – GM S. Mariotti, Italia, 0-1.

Fra 1982 til 2011
Jeg spilte mitt siste sjakkparti i 1982. Da var jeg 38 år og hadde mye ugjort. Jeg begynte igjen i 2011. I februar ble jeg medlem av Tønsberg Schackklubb. Jeg var 67 og hadde fortsatt en del å bestille. Sjakk kan også være bare terapi. Jeg var på vei til å jobbe meg nord og ned, og en kveld i uken, fri fra alle plikter, i total virkelighetsflukt og uten en fornuftig tanke i hodet, syntes som en bra resept.

Men det er krevende å ta opp igjen gamle kunster. Det er lett å gå lei hvis det blir tungt å prestere på et lavere nivå. Førsteplassen i klubbens Hurtigsjakkturnering var en oppmuntring, selv om det fortsatt var et stykke frem til en Elo-rating på rundt 2100 igjen.