Vår historiske arv 

Fra den klassiske navigasjonens historie

Under forberedelsen av en bok om klassisk navigasjon med arbeidstittelen «Praktisk navigasjonsteori – Klassisk navigasjon på operativt nivå», hadde jeg et ønske om å presentere en tidslinje med de viktigste seilaser og de vesentligste funn innen den klassiske navigasjonens historie. Kort sagt, utviklingen av navigasjonsteknikker, farvannsbeskrivelser, kartografi og astronavigasjon, fra oldtiden og den gresk-romerske antikken, og frem til det 20. århundre. Utviklingen har kommet i bølger, i takt med utviklingen innen teknikk, fysikk, matematikk og astronomi.
Boken ble ofret på cellegiftbehandlingens alter i løpet av 2017, men tidslinjen er på vei inn i vikingtiden, takket være de siste månedene med pandemisk isolasjon. Nå ser det ut til at viruset er i ferd med å lamme samfunnet på nytt, så kanskje tidslinjen kan nå det 20. århundre før vi får en ny flokkimmunitet – og igjen kan leve som vi aller helst vil.

Dypdykket i historien har gitt meg, som førstereis i faget, noen skjellsettende opplevelser – fra oppsiktsvekkende funn innen matematikk og astronomi i Mesopotamia for 5000 år siden, til historien om verdenskartet til Claudios Ptolemaios (ca. 90-168 evt.), som var tuftet på feilaktige beregninger av Posidonius (ca. 135-51 fvt.) mht jordas omkrets. Dette kom til å prege vestens oppfatning av verden, inntil man etter mange oppdagelsesreiser omsider innså at dataene ikke passet. Christopher Columbus (ca. 1450-1506) undervurderte grovt distansen til India i 1492. Han skal ha seilt etter Ptolemaios kart, som var blitt gjenfunnet mange år etter brannen i hovedbiblioteket i Alexandria. En utgave av kartet kan ha blitt oversatt fra arabisk til latin ved hoffet til kong Roger II av Sicilia (1095-1154) i det 12. århundre, en annen ble oversatt fra gresk til latin av italieneren Jacopo d’Angelo fra Scarperia (ca. 1360-1411) rundt 1406. Francesco Berlinghieri (1440-1501) trykket den første italienske utgaven i 1482.

Etter hvert som fortidens mer og mindre skjulte hemmeligheter steg opp til overflaten, ble oppmerksomheten rettet mot tidlige seilaser langs Atlanterhavskysten og kysten av Norge. 
Historien om de romerske provinsene Maxima og Flavia Caesariensis, og romernes import av arbeidskraft til jernproduksjon og utskiping av jern og stål fra Norge – hvor jernmalmen lå ferdig i myrene – står i motsats til den historiske konsensus om denne delen av Norges historie.

I boken «Norge under Roma» fra 2019, har metallurgen Sveinung Gihle Raddum løftet frem interessant kunnskap fra arkeologiske funn og gamle tekster. Her presenterer han ideer som gir grunnlag for å sette spørsmålstegn ved den rådende oppfatningen av vår tidlige historie. Han har fått hard medfart i enkelte vitenskapelige kretser, men med sin store kunnskap om fremstilling av jern og stål er han verd å lytte til. I tidslinjen har jeg valgt å videreformidle deler av Gihle Raddums tekster som handler om vårt tema, tidlige seilaser og navigasjonens historie.

Hvis det viser seg at nettopp dette kartet i det vesentlige stemmer med terrenget, vil det bl.a. forklare utviklingen i Trøndelag og Sør-Skandinavia fra år null og fremover. Det vil også utvide vår horisont hva tidligere tiders livlige trafikk nord og sør langs Atlanterhavskysten angår, og gi oss en bakgrunn for forståelsen av de skandinaviske båtbyggernes høyt utviklede evne til å bygge sjøgående fartøyer, både før og etter vikingtiden.

Det er gjort omfattende arkeologiske funn som kan sies å underbygge Gihle Raddums påstand om romersk aktivitet i nordområdene frem til ca. 500 evt. Blant annet er det registrert et stort antall ovner for jernproduksjon fra romertiden – såkalte friskeovner som er avgjørende for å få gjennomført den høyst særegne indirekte prosessen for stålfremstilling. Blant de mange helleristningene av skip langs norskekysten finner vi også ristninger av fartøyer av typisk romersk opprinnelse. Gihle Raddum hevder f.eks. at skipet som er hugget inn i berget i Alta, er en romersk liburnia med bordingslem.

I denne artikkelen vil jeg se nærmere på den romerske flåten og den romerske liburnia, og ha oppmerksomheten spesielt rettet mot bordingslemmen – corvus – som sies å ha hatt avgjørende betydning for den romerske seieren i den første puniske krig (264-241 fvt.).
Men først skal vi kikke noen av helleristningene nærmere i kortene.

Tjøme, desember 2021

Øystein Johnsen
Sjøkaptein MNI, Assessor
BSc Nautikk, MSc Faglitterær skriving

 

Helleristningene langs kysten
Helleristningen fra Alta. Ifølge Gihle Raddum er skipet en romersk liburnia, med bordingslem forut.

Helleristningene i Østfold ligger for det meste konsentrert til kystområdene mellom Glomma og Svinesund og henger sammen med helleristningene i Bohuslän. De går under kategorien ristninger av sørskandinavisk type, og dateres til bronsealderen og tidlig jernalder, fra rundt 1800 fvt. til ca 400 evt.

Hornesfeltet ligger ved Skjeberg og består av en stor steinhelle, dekorert med over 20 skipsfigurer. Den største er nesten tre meter lang.

Båtene har skrog og mange mannskapsstreker. Det forteller oss at her dreier det seg om store, havgående skip. Helleristningene er ca 3000 år gamle, og formen på skipene viser at det er nærliggende å tro at da vikingene skapte sine skip langt senere, bygde de etter lange tradisjoner med skipskunst.
Helleristningene fra bronsealderen, som disse fra Hornesfeltet i Skjeberg i Østfold, forestiller i de fleste tilfeller skip eller båter – selv om de ofte befinner seg i det som i dag regnes som jordbruksland. Kystlinjen sto imidlertid betraktelig lenger opp i landet i bronsealderen. Store mengder is, som i sin tid lå over Skandinavia, trykket landet ned, og da isen smeltet, begynte landet å heve seg. Landheving pågår fortsatt i Skandinavia. (Foto: Hans A. Rosbach)

Solbergfeltet i Skjeberg består av tre mindre felt som ligger nær opptil hverandre og som viser skipsfigurer, vogner og et solhjul, pluss en figur som må forestille et tre, noe som er meget uvanlig. (Wikipedia)

Denne teksten fra Wikipedia kan vise til den samme helleristningen som illustrerer omtalen av Pytheas reiser langs norskekysten år 340 – 320 fvt.:
Helleristning fra Solberg ved Skjeberg. Nederst til høyre liten barlind mellom stor barlind og et solhjul der vi skimter noe av M i MA. Øverst til venstre Pytheas signatur Priamos Pytheas, pi pi. Barlinden er eburonernes stammetre, stammens symbol. Phyteas satte Massalias merke på landområdet og tok det i besittelse sammen med eburoner fra Gallia, som han skal ha inngått forbund med. (Foto: Gihle Raddum) 

Bjørnstadskipet er Norges største enkelthelleristning. Den består av en stor og to mindre skipsristninger, den store måler ca 4×1,5 meter.
Bjørnstadskipet. Et romersk skip med bordingslem forut.

Fra Solbergfeltet. (Foto: Bjørg Anita Strand)

Romernes marine
I begynnelsen av det 3. århundre fvt. var Karthago, anlagt av fønikere fra Tyros i perioden 814-803 fvt., en stormakt i Middelhavet. De hadde besittelser i Sør-Spania, langs hele kysten av Nord-Afrika, bl.a. øyene Mallorca, Menorca, Ibiza, Sardinia, Korsika og store deler av Sicilia.
I begynnelsen av det 3. århundre fvt. var Karthago en stormakt i Middelhavet.

Da karthagerne begynte å øke sin innflytelse over Sicilia, ble dette oppfattet som en trussel mot koloniene i Sør-Italia, og dermed den romerske republikken. Roma var ikke en sjømakt, de hadde liten erfaring med maritim krigføring, og romernes få skip sies å ha vært dårlig bygd og lite manøvreringsdyktige. For å kunne møte sin nye sjøgående fiende, satte romerne i gang å masseprodusere fartøyer, og trene landkrabber til å bemanne dem.

Polybius fra Megalopolis (ca 200-118 fvt.) var en gresk historiker som bl.a. dekket de tre puniske krigene (264–146 fvt.), og ifølge ham skal et av Karthagos krigsskip ha strandet i fanget på de romerske båtbyggerne. Skipet var et Quinquereme, kjent som det fremste fartøyet i den karthagiske flåten før den første puniske krig (264-241 fvt.), og utviklet gjennom flere hundre år av dyktige, fønikiske sjøfolk. Quinquereme satte standarden for Romas nye marine. Ved det første store sjøslaget mellom Karthago og den romerske republikk utenfor kysten av Mylae, dagens Milazzo nordøst av Sicilia, talte den romerske flåten 120 skip.
Det romerske Quinquereme, opprinnelig et karthagisk krigsskip. Vi ser corvus, bordingslemmen, i oppreist stilling, med piggen klar til å låse seg til fiendens dekk.

Corvus – Bordingslemmen
Karthago var en stor sjømakt, og møtte romerne med 130 skip og godt trente sjøfolk og leiesoldater. Den romerske krigsmakten hadde liten erfaring med krig til sjøs, hadde en relativt dårlig trent bemanning, men var kjent for sine fotsoldater, de romerske legionærer, som nær sagt var uovervinnelige i åpent lende. I et forsøk på å utjevne styrkeforholdet, ble de romerske fartøyene utstyrt med en corvus, en bordingslem med en pigg som gjorde lemmen fast i fiendens dekk. Dermed kunne romerne konsentrere seg om en enkel taktikk, som gikk ut på å komme så nær fiendeskipet som mulig, feste bordingslemmen og sende over legionærene.
Til allmenn undring vant romerne det første, største sjøslaget. Deretter seiret de i den første, den andre, og til slutt i den tredje puniske krig.

Polybius beskriver bordingslemmen som 36 fot lang og 4 fot bred, med et enkelt rekkverk og et taljesystem for å heise den i oppreist stilling. Selve prinsippet med corvus har et snev av genialitet, i den forstand at det tillot romerne å overføre sin erfaring og kampevne fra landbaserte trefninger, til noe de hittil hadde liten erfaring med, nemlig engasjementer til sjøs. Enkelte historikere er av den oppfatning at Archimedes fra Syracuse (ca. 287–212 fvt.) har æren for oppfinnelsen av corvus.
Detaljtegning av en corvus.

Den opprinnelige bordingslemmen hjalp romerne til å kompensere for karthagernes overlegenhet i marine trefninger, men var en kraftig og tung konstruksjon forut ved baugen, noe som svekket manøvreringsevnen og destabiliserte fartøyene. I årene 255 og 249 fvt. skal flåtestyrker ha gått tapt i dårlig vær på grunn av svekket stabilitet.

Liburnia
Den romerske liburnia er en skipstype som opprinnelig ble benyttet i piratvirksomhet av liburnerne, en antatt illyrisk folkegruppe fra kystområdet nord for Dalmatia, et landskap i den sørvestre delen av dagens Kroatia.

Etter romersk aktivitet fra år 181 fvt. og fremover, både nord og sør for Liburnia, utslettet keiser Octavian i år 35 fvt. de siste restene av de liburniske marinestyrkene, og regionen ble en del av den romerske provinsen Dalmatia.

Liburnia, nord for Dalmatia, kjent for sin piratvirksomhet i de siste århundre fvt.

Liburnerne var anerkjente sjøfolk, og var beryktet for sine raid i Adriaterhavet. De konstruerte forskjellige skipstyper, bl.a. en drakoforos med et drakehode i baugen! Det liburniske skipskonseptet ble en viktig del av den romerske marinen. Romerne forbedret sin liburnia, etter den romerske normen ble skipet 33 m langt, 5 m bredt og med et dypgående på 0,9 m, med to rader med årer, og med 18 årer på hver side. Det sies at skipet kunne gå opptil 14 knop under seil og mer enn 7 knop under årer! Det var passe stort, lett og hurtig. Romerne installerte bordingslemmer på skipene, de sto oppreist, hengslet i dekket forut, og hadde en jernpigg som låste fiendeskipet til det romerske skipet når man lot lemmene falle. Det er sannsynlig at bordingslemmene var utviklet til en lettere utgave av den opprinnelige, som ble introdusert under den første puniske krig, og som etter hvert var årsak til en rekke skipsforlis under dårlig vær pga svekket stabilitet.
Senere, under keiser Trajan (98-117 evt.), ble betegnelsen liburnia brukt om ethvert romersk krigsfartøy.

Har det vært romersk aktivitet i nordområdene frem til ca. 500 evt?
Hva angår helleristningene som er vist her, så er det likhet mellom de fleste ristningene og et typisk romersk krigsfartøy med bordingslem anbrakt forut. Vi har arkeologiske funn av friskeovner fra romertiden, romerske soldatgraver og DNA-funn av haplogruppen I1 med mutasjonen M253, som skal stamme fra rætiske menn fra Balkan og Alpeområdet. Keiser Claudius (010 fvt.-054 evt.) skal ha sendt rætiske menn som soldater og slaver til Norge og Sverige, hvor mange av soldatene skal ha fått tildelt jord i Norge etter endt tjeneste. Nær 40 % av norske menn tilhører etterslekt I1-M253. At det er en så stor andel av haplogruppe I1 i Norge i dag, kan skyldes at landet var tynt befolket før ræternes ankomst.
Det kan se ut til at siste ord om romerne i Norge ikke er sagt.

Hva er en haplogruppe?
– En gruppe mennesker som nedstammer fra en person som fikk en mutasjon på y-kromosomet langt tilbake i tid. Alle mannlige etterkommere arver det nye y-kromosomet, og alle med dette y-kromosomet tilhører denne personens etterslekt.

Kilder:
Lionel Casson. The Ancient Mariners 1959, 2^nd ed 1991.
Per Arne Collinder. A History of Marine Navigation 1954, eng. trans.
Jack Lagan. The Barefoot Navigator 2006, 2^nd ed 2017.
Andreas Holmsen. Norges Historie, 3. utg. 1961.
Sveinung Gihle Raddum. Norge under Roma 2019.

Oxford Classical Dictionary, Britannica, Store norske leksikon, Wikipedia.
www.history.com, www.encyclopedia.com, www.newworldencyclopedia.org, www.norgeshistorie.no.