Veien blir til som man seiler
Etter en karriere som deltids bryggesjauer, etter 18 mnd. militærtjeneste og ett år som konduktør på Bærumsbanen, fikk jeg våren 1965 min første «ordentlige» jobb som selger hos Clausen & Naper AS. Verdens første elektronregner het Anita, var britisk, hadde fulltastatur og stillbare ben, behersket fire regnearter men klarte ikke kjedemultiplikasjon, veide 12,5 kg med koffert og kostet kr. 7.900.00. Det var mye penger i 1965.

Våren 2016 hadde jeg min siste navigasjonsklasse til avsluttende eksamen. Det var på Fagskolen i Vestfold, etter at jeg hadde gått av på Høgskolen i Buskerud og Vestfold i 2014.

Mye sand og grus er ført i havet siden utfordringen med Anita i 1965. Jeg drev i mange år et tidsskriftforlag med utgivelse av annonsebasert trykt media, samtidig som jeg i en periode hadde en charterbåt i Oslo havn. Etter fylte 50 ble det mer jazz og blues på bekostning av forlagsdriften. Etter hvert ble jeg renodlet jazzmusiker, ferge-/charterbåtskipper. Interessen for en maritim karriere økte, selv om mange av mine jevnaldrende så smått begynte å vurdere en tidligpensjon.
Ferge-/charterbåtskipper på slutten av 1900-tallet.

I tiden etter våren 2016 har jeg spilt seniorsjakk i inn- og utland, blåst basstrompet i min kones teaterforestillinger, etter beste evne betjent noen av alle de utsøkte sykdommene som enkelte blir velsignet med etter fylte 70, og langt på vei dypfryst utkastet til læreboka «Klassisk navigasjon» etter en heller heftig cellegiftkur.

På hjemmesiden min NauticalCampus deler jeg artikler og teori som kanskje kan interessere også andre med maritim tilknytning.

Tjøme, februar 2021

Øystein Johnsen
Sjøkaptein MNI, assessor