Sjakk
Et møte med sjakkens hverdag, hvor fotfolkets bataljer ofte kan minne
mer om primitive gateslagsmål enn skaperverk, preget av opphøyet skjønnhet
Våren 1956 syklet jeg fra Fornebu til bokhandelen på Lysaker for å kjøpe en begynnerbok i sjakk. Jeg gikk i 6. klasse på Lysaker folkeskole, hadde fylt 12 år i november året før, og hadde bestemt meg for å kvalifisere meg for skolelaget i min aldersklasse. Men først måtte jeg lære meg reglene, jeg trengte en lærebok.
To år senere begynte jeg i Stabekk Sjakklubb i Kinofestsalen på Stabekk, hvor far og sønn Tveten regjerte. Den første tiden trillet det inn en uhorvelig mengde med smultringer. Det gjelder i sjakk som ellers i ferdighetsdisipliner, veien mot mestring er ofte brolagt med smertelige tap.
For meg ble sjakken etter hvert en besettelse, og jeg måtte tøyle den store interessen for å komme videre på andre områder. Jeg har senere sammenlignet det å begrense sjakkspilling med det å slutte å røyke. Det er et enten eller. Da jeg omsider klarte å slutte å tenke sjakk etter ett år som «festrøyker» i begynnelsen av 1980-årene, frigjorde jeg mye energi. Ved siden av å drive forlaget mitt, startet jeg charterbåt-virksomhet med MS Capri som ett av fire chartertilbud ut fra Oslo Havn.
Øystein Johnsen
Den spede begynnelse
Det var ikke noe særlig futt i spillingen min de første årene. To partier fra 1961 har overlevd, det ene fra finalen i skolemesterskapet for Stabekk KHA, det andre fra klubbmesterskapet i Stabekk Sjakklubb, klasse C. Motstanderen min var Henrik Walther, jeg vant begge, og ingen er noe å skrive hjem om. Det jeg husker med spesiell glede var lagkampene. Jeg lå på Lutvann leir under Cubakrisen, og som eneste innrullerte fikk jeg permisjon. For å spille lagsjakk!
Mitt første NM var i Bergen 1967. Jeg ble uplassert i kl. 2. Jeg ville gjerne vinne, men det var litt uklart hva som måtte til for at så skulle skje. Ivar Martin Dahl var mesterspiller i forbundet og nylig overført fra Indre Østfold til Stabekk Sjakklubb. Han bodde i Oslo, og min kone gikk på sykepleierskole på Ullevål. Hun begynte kl. 07:00, og hver ukedag etter NM i Bergen stilte jeg opp brikkene hos Dahl og frue kl. 07:20. Han lå i sengen og spilte blindsjakk mens jeg satt ved bordet med brett og brikker. Kl. 08:40 var seansen over, Ivar måtte rekke forelesningen i kjemi på Blindern. Vi rakk som oftest to til tre partier, og de første fire månedene betød det 2-0 eller 3-0 til IM Dahl.
Etter hvert vanket det en og annen remis, og etter innpå et år slumpet det til at jeg vant. Det hele tok slutt kort tid etter, det gikk rykter om morgen-misstemning i den Dahlske heimen. Morgenstund og blindsjakk har ikke alltid gull i munn.
Sett i ettertid virket Ivars sublime lidenskap for Nimzowitsch prinsipper som den rene balsam på min mangel på posisjonell forståelse. Samtidig hadde jeg ikke tall på alle remis-sluttspillene jeg presterte å tape det første halvåret. For meg hadde sjakk vært en ren kampsport, det som betydde noe var korteste vei til matt eller offisersgevinst. Partiene var som regel over, lenge før sluttspillet. Steinar Lindblom kommenterte senere i VG: «Å spille sjakk mot Johnsen er som å kjøre motorsykkel i sidevogn, det humper over stokk og sten. Mang en finslepen akademiker er blitt gjennomrystet og mørbanket av Johnsen.»
Kort sagt, finslepne laveringer lå ikke for meg, og av og til skulle jeg ønske at bøndene mine kunne gå ett skritt eller to tilbake!
Vei i vellinga
Etter morgenstemningen med Ivar M. kjøpte jeg en og annen sjakkbok, og begynte å interessere meg for åpningsteori. Hva som gjorde hva, massasjen fra Dahl eller bøkene skal være usagt, men jeg begynte å få sting i spillet mitt. Under NM i Oslo i 1968 vant jeg kl. 2, gruppe 2 med 7 p. I NM 1969 på Hamar vant jeg kl. 1, gruppe 2 med 7 p etter å ha avgjort en rekke partier i åpningen. Under NM i Kristiansund i 1970 ledet jeg kl. Mester fra 5. til 8. runde, før jeg måtte ned – ja, for hvem? – jo nettopp, Ivar M. Dahl! Det ga meg 6 p og 3. plass etter 1) IM Dahl 7 p og 2) Jarl H. Ulrichsen 6 p. Fra Mesterklassen rykket kun de to fremste opp i neste års Kandidatklasse, Jarl H. gikk foran på kvalitetsberegning uten at vi hadde møtt hverandre i turneringen.
Kl. Mester, Kristiansund 1970: 1) Dahl flankert av 2) Ulrichsen (t.v.) og 3) Johnsen. Jeg ser lettere muggen ut, kanskje fordi jeg ledet fra 5. til 8. runde og måtte se meg slått på målstreken? Eller er jeg bare preget av stundens alvor?
På kort tid var jeg kommet fra ingenmannsland til nr. 30 på forbundets rankingliste pr. 10.10.1970, og på den første norske ratinglisten pr. 1.7.1971 sto jeg som nr. 24 med 2080 p. Jeg var glødende opptatt av sjakk.
Nr. 30 på rankinglisten pr. 10.10.1970
På kort tid var jeg kommet fra ingenmannsland til nr. 30 på forbundets rankingliste pr. 10.10.1970, og på den første norske ratinglisten pr. 1.7.1971 sto jeg som nr. 24 med 2080 p.
Norsk Tidsskrift for Sjakk
1970 – 76 årgangene finner du i pdf under Sjakkhistorisk forum
https://drive.google.com/drive/folders/0B6SyOv8evXniMng3N3FWMV9VLTg
Erfaring med tidsskrifter og annonser
I Stabekk Sjakklubb, hvori opptatt Bærum Schakselskap, utga vi ett nummer av SjakkStikka hvert år, i 1968, 69 og med et 50-års jubileumsnummer i 1970. Bladet var tuftet på dugnad fra medlemmene og finansiert av annonser. Svein Mørk, som var setter i Budstikka, gjorde en stor jobb med det tekniske. Jeg var salgssjef og stigende stjerne i det daværende Fagpresseforlaget AS, og mente jeg hadde grep om dette med annonser og styring av selgere. Sommeren 1969 var jeg 25 år, og som mange på den alderen, verdensmester i de fleste disipliner. Jeg var kort sagt klar for å begynne for meg selv. Sett i ettertid skjedde det noen år for tidlig.
Startkapitalen som forsvant
Jeg hadde samlet noe startkapital for å begynne for meg selv sammen med en kollega fra forlaget. Jeg hadde pengene, noen gode selgere, erfaring fra salgsstyring og noe erfaring fra forlagsdrift, mens kollegaen på sin side hadde et forlokkende konsept. Samtidig kunne vi ha en meningsfylt liten aktivitet gående ved siden av, til berikelse for norsk sjakkliv, betalt med annonsekroner. Norges Sjakkforbund var i en evig økonomisk pine når det gjaldt utgivelsen av Norsk Sjakkblad. Utover høsten 1969 og vinteren 1970 ble startkapitalen brukt til fødselshjelp for det felles konseptet. Samtidig ble avtalen med Norges Sjakkforbund undertegnet i desember 1969, og vi fikk utgitt nr. 1 og nr. 2 før kongressen i 1970. Men, så snart det felles konseptet var ferdig pusset og klar til oppstart, begynte partneren å bli tung å danse med. Avtalen manglet en velskrevet passus om oppløsning ved uenighet om driften, og etter kort tid satt jeg blåøyd tilbake, bare med kontrakten med NSF om utgivelse av et gratis medlemsblad. Pengene og partner var borte vekk, sammen med konseptet.
Den første utgaven av NTfS, mars 1970.
Trange kår
Hva gjør man når man har stiftet familie, har et barn på 20 måneder, har kjøpt rekkehusleilighet i Bærum og gått fra en fet salgssjeflønn til absolutt null i inntekt på noen få måneder? Min stahet på denne tiden kjenner ingen grenser. Jeg har ingen drivverdige produkter, men ønsker ikke å gi opp forsøket på egen forlagsdrift. Jeg burde heller ha trukket i nødbremsen og gått tilbake til fast lønn og feriepenger. I stedet blir det flere år med korte oppdrag med annonsesalg, samtidig som jeg forsøker å få i gang egne utgivelser.
Dyktige og gode venner
Etter hvert kom det noen bra årganger i 1972, 73 og 74, med til sammen 20 utgaver, godt hjulpet redaksjonelt av mange svært dyktige og gode venner: Bakke, Bøckman, Dahl, Fyri, Hoen, Johannessen, Lerstad, Moen, Semakoff, Varner og Zwaig, og med parhestene Øgaard og Poulsson i spissen. De aller fleste bidragene ble levert aldeles uten vederlag, gang etter gang, nummer for nummer. Men bedriftsøkonomisk sett var bladet blitt et mareritt, i sin tid tenkt som et hyggelig og interessant appendiks i et veldrevet forlag. Nå føltes det mer som en møllestein rundt halsen, en tidkrevende produksjon som til tross for mye gratis dugnad for det meste gikk med tap. I 1975 hadde fruen fått nok av vår spennende økonomi, og jeg flyttet aktiviteten fra Bærum til Hegdehaugsveien i hovedstaden. Det var starten på en ny og spennende utfordring.
OSS – Stabekk 3-3
«Das Tor zu einer Wunderweit der Schachkombinationen öffnet sich uns!» G. Gunderam, Neue Eröffnungswege 1961. En spesialvariant ga uttelling i lagmesterskapet i Oslo i kl. Mester, høsten 1970, Ø. Johnsen, Stabekk Sjakklubb – K. Bøckman, Oslo Schakselskap, 1-0. Knut Bøckman ga som vi ser spalteplass i Morgenbladet.
Bærum Schakselskaps Internasjonale 60 års-Jubileumsturnering, Stabekk 1980
EVIG EIES KUN TAPETET! – André Bjerke i «Spillet i mitt liv»
Her er klubbens formann i fint driv med hvit i firbondevarianten i Kongeindisk – kolossen på leirføtter! ifølge Ole Chr. Moen – mot GM Sergio Mariotti, Italia, våren 1980. Det morsomme var at Mariotti også kunne sin Gunderam. Det kjedelige var at jeg fikk en null i protokollen, Ø. Johnsen, Norge – GM S. Mariotti, Italia, 0-1.
Jeg spilte i Stabekk Sjakklubb/Bærum Schakselskap fra 1958 til 1982, skrev klubbens 50-års beretning i 1970, og var formann under klubbens internasjonale 60-års Jubileumsturnering i 1980, hvor GM Miles vant og IM Øgaard så vidt misset GM-inntegning. 13 år gamle Simen Agdestein fra Asker debuterte som demogutt med ansvar for turneringens demonstrasjonsbrett!
Turneringen ga et underskudd når regnskapet skulle gjøres opp, noe vi delvis fikk rettet opp takket være lokale annonsører i et par «ekstranumre» av Norsk Tidsskrift for Sjakk, rettet mot skolesjakken i Bærum.
Fra 1982 til 2011
Jeg spilte mitt siste sjakkparti i 1982. Da var jeg 38 år og hadde mye ugjort. Jeg begynte igjen i 2011. I februar det året ble jeg medlem av Tønsberg Schackklubb. Jeg var 67 og hadde fortsatt en del å bestille. Sjakk kan også være bare terapi. Jeg var på vei til å jobbe meg nord og ned, og en kveld i uken, fri fra alle plikter, i total virkelighetsflukt og uten en fornuftig tanke i hodet, syntes som en bra resept.
Men det er krevende å ta opp igjen gamle kunster. Det er lett å gå lei hvis det blir tungt å prestere på et lavere nivå enn før, og veien tilbake synes lengre enn lang. Jeg hadde ikke et eneste registrert parti på 29 år, hadde mistet Elo-ratingen min, og måtte starte på nytt som uratet. Min første rating var 1724 i juni 2011. Førsteplassen i klubbens Hurtigsjakkturnering var en oppmuntring, selv om det fortsatt var et stykke frem til en Elo-rating på rundt 2100 igjen.
Sjakk i Avisa, noen partier fra høsten 2011
Det å nærme seg turneringssjakk igjen i 2011, var en sjokkartet opplevelse. Sjakklokkene var blitt lydløse, hengepartiene var en saga blott og tidsanvendelsen pr. spiller pr. parti var kraftig redusert. 40 trekk på 2 timer med påfølgende hengeparti og en senere fortsettelse av partiet, var nå blitt til 40 trekk på 1,5 time og i enkelte turneringer 1,5 time på hele partiet. Det var så jeg nesten savnet den enerverende tikkingen av den mekaniske klokken i egen tidsnød.
Det jeg fant igjen av gammel åpningsteori, var sirlig notert på gulnede folianter, samlet i vindskjeve permer. Overalt ellers spilte hvermansen sjakk på tog og trikk, med elektroniske duppeditter. Alle slags teoretiske verker var tilgjengelige på nettet, og dagens mestere in spe pløyde gjennom 4-5 klassiske partier på nettbrettet, på samme tid som vi i sin tid brukte på ett parti med vår lommesjakk i stivet papp, 29 år tidligere. Og så hadde vi fått en sann invasjon av stormestre og internasjonale mestere!
Jeg var kort og godt noe forvirret og dyktig akterutseilt.
Favorittene blant mine fordums åpningsvarianter var Kan-varianten i Siciliansk mot 1.e4, og Veressow, 1.d4, 2.Sc3 og 3.Lg5 med hvit. Kan trengte bare litt polering for fortsatt å kunne fungere, mens Veressow derimot, etter 29 års teoriutvikling, var blitt tung å danse med mot teoristerke motstandere. Men mot den jevne klubbspiller gikk åpningen ofte hjem, som vi nå skal se.
Norsk Sjakkblad nr. 2/2013
Rating på 2031 i juni 2013, en fremgang på 270 poeng på 12 mnd.
Redaktør Silje Bjerke i Norsk Sjakkblad presenterte hvert halvår de fremste voksne med størst ratingfremgang. I nr. 2/2013 var det min tur:
«På 1970-tallet var Øystein Johnsen en sterk mesterspiller. Nå har han gjort comeback, og er på full fart oppover ratinglistene. Johnsen var på 9. plass i forrige sjakkblads «Ratingvinneren» med en fremgang på 132 poeng. Dette halvåret har han tatt 138 poeng til, og er dermed den voksne spilleren med størst fremgang den siste tiden.
Johnsen fyller 70 år i november og jobber som høgskolelærer ved maritim avdeling på Høgskolen i Vestfold. Da hverdagen ble for ensformig, bestemte han seg for å ta opp sjakken igjen.
– I 2011 kontaktet jeg sekretæren i Tønsberg sjakklubb, og det har jeg ikke angret på, sier han. Den første ratingen ble 1724 i juni 2011.
– Jeg var mesterspiller fra 1970 til 1982 og syntes det var kjedelig å ligge på 1700-1800 nå. Så da har jeg spilt mange turneringer i utlandet det siste året med målet om å komme over 2000 i rating igjen. Flest poeng har kommet etter Senior-EM i Kaunas og Plovdiv, men to ratingturneringer i Kecskemet i februar og mai har også bidratt bra, forteller Johnsen.
Johnsen har også fått sin egen trener som har bidratt til fremgangen.
– Jeg mener å ha fått litt mer system i spillet etter at jeg fikk meg en coach i vinter, en ungarsk disippel av Mihai Suba og hans «Dynamic Chess Strategy.» Structura er gjennomgangsmelodien, og nåde meg hvis jeg kommer i skade for å neglisjere bondestillingen min, selv i egen tidsnød!»
Litt klubbhistorie – Tønsberg Schackklubb
I perioden 2011 – 2020 har jeg deltatt i 12 Klubbmesterskap og Høstturneringer og vunnet 7 av dem. I tre år, fom høsten 2013 tom våren 2016, valgte jeg å ikke delta i klubbens turneringer pga uenighet om turneringspremissene. Nå er reglene omsider justert slik at man må kvalifisere seg for å kunne kjempe om klubbmesterskapet! Mao – du må lære deg hvordan brikkene går før du kan delta i øverste klasse.
KLUBBMESTERSKAP 2011
HØSTTURNERING 2011
KLUBBMESTERSKAP 2012
HØSTTURNERING 2012
KLUBBMESTERSKAP 2013
HØSTTURNERING 2016
KLUBBMESTERSKAP 2017
HØSTTURNERING 2017
KLUBBMESTERSKAP 2018
HØSTTURNERING 2018
KLUBBMESTERSKAP 2019
HØSTTURNERING 2019
Vestfoldmester i sjakk 2017
Bad Wörishofen feb/mars 2018
En hyggelig turnering. Jeg ble best av åtte nordmenn med delt 6.-19. plass, nr. 12 etter kvalitetsberegning, av 120 deltagere fra Tyskland og ikringliggende herligheter. Tre vinst, ingen tap og seks remiser ga tilsammen 6 poeng, inkl. en rask remis i siste runde mot en landsmann i tidsnød før flyet hjem til Bergen!
VM i seniorsjakk for lag +65 2020 i Tsjekkia
Golden Oldies, Norges lag i VM senior +65 etter OSS’ sterke «klubblag».
Den 12. mars 2020 satt vi i Tsjekkia og spilte 7. runde av totalt 9 runder i VM lag for seniorer +65 år. Dagen etter satt de fleste av oss på flyet, hjem til pandemien.
The sign of a gentleman
Aldeles fritt etter Morphy.