Vår historiske arv

Tidlige seilaser, med farvannsbeskrivelser, kart og stjerner – fra oldtiden og den gresk-romerske antikken til vikingtiden

 

Under forberedelsen av en bok om klassisk navigasjon med arbeidstittelen «Praktisk navigasjonsteori – Klassisk navigasjon på operativt nivå», hadde jeg et ønske om å presentere en tidslinje med de viktigste seilaser og de vesentligste funn innen den klassiske navigasjonens historie. Kort sagt, utviklingen av farvannsbeskrivelser, kartografi og astronavigasjon, fra oldtiden og den gresk-romerske antikken til, i denne omgang, vikingtiden.

Tekstene har i de fleste tilfeller bakgrunn fra kilder som det er lite diskusjon om, og som av de fleste vil være vurdert som etterrettelige.
Men når jeg beveger meg til tiden rundt danenes ferd til Sør-Skandinavia, og historien om provinsene Maxima og Flavia Caesariensis, romernes import av arbeidskraft til jernproduksjon og utskiping av jern og stål fra Norge, er jeg på tynnere is i forhold til den historiske konsensus om denne delen av Norges historie.
Metallurgen Sveinung Gihle Raddum er dipl.ing. maskin fra E.T.H. Zürich (Eidgenössische Technische Hochschule Zürich), 1968, med fordypning i studier av jernets og stålets metallurgi og fremstilling. Med denne ekspertisen som bakgrunn, løfter han frem interessant kunnskap fra arkeologiske funn og gamle tekster, og i boken «Norge under Roma» fra 2019 presenterer han ideer som gir grunnlag for å sette enkelte spørsmålstegn ved den rådende oppfatningen av vår tidlige historie.

Gihle Raddum har fått hard medfart i enkelte vitenskapelige kretser, og det er forståelig at det kan virke provoserende og skremmende på en del etablerte forskere og fagpersoner når han forsøker å snu opp ned på etablerte teorier. Men med sin store kunnskap om fremstilling av jern og stål er han verd å lytte til, og jeg har valgt å videreformidle den delen av Gihle Raddums tekster som handler om vårt tema, tidlige seilaser og navigasjonens historie. Denne teksten er merket (SGR).

Hvis det viser seg at dette kartet i det vesentlige stemmer med terrenget, vil det bl.a. forklare utviklingen i Trøndelag og Sør-Skandinavia fra år null og fremover. Det vil også utvide vår horisont hva tidligere tiders livlige trafikk nord og sør langs Atlanterhavskysten angår, og gi oss en bakgrunn for forståelsen av de skandinaviske båtbyggernes høyt utviklede evne til å bygge sjøgående fartøyer under vikingtiden.

Tjøme, april 2021

Øystein Johnsen
Sjøkaptein MNI, Assessor
BSc Nautikk, MSc Faglitterær skriving

XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX

Våre forfedre var sjøgående

Mennesket har vært i bevegelse så lenge menneskeheten har eksistert. Vi har jaktet etter nye boplasser, mat og rikdommer. Én folkegruppe har jaget en annen, og de som ble jaget vekk, måtte finne nye steder.
Våre forfedre var sjøgående. Vi gjenoppdager gamle handelsruter fra 3-4000 år tilbake, fra langt øst i Middelhavet til langt nord i Norge. Vi følger utviklingen fra uthulede trestammer til fartøyene til danene, phokeerne, fønikerne, romerne, og etter hvert vikingene og alle oppdagelsesreisende fra 1400-/1500-tallet. Navigatørene får stadig bedre utstyr, utviklet fra den aller enkleste gnomon og astrolab, og det første, enkle kompasset.

Etter hvert kommer det utfyllende peripli (flertallsbenevnelse av periplus), dvs farvanns- og seilingsbeskrivelser, og til slutt sjøkart. Takket være vår historisk arv kan vi nå etter flere tusen års utvikling forflytte oss rimelig sikkert fra avfarende til påkommende plass.
Jeg vil i denne omgang summere opp hva jeg fant om tidlige seilaser og navigasjonens utvikling fra oldtiden og den gresk-romerske antikken. I vår nordiske del av verden regner vi gjerne oldtiden frem til begynnelsen av vikingtiden rundt år 800 evt.

Tidlige sjøfarere og farvannsbeskrivelser
For de tidlige sjøfarerne var geografiske kjennemerker langs kysten regnet som pålitelige veivisere. De lærte å forholde seg til de forskjellige vindretningene, og det ble åpnet handelsruter over det åpne havet. Mellom Kreta og Egypt skal det for over 4500 år siden ha vært handelstrafikk, over en distanse på over 270 n. mil (50 mil) over åpent hav.

Moderne DNA-analyser og ny innsikt i vurdering av gamle og nye utgravinger, helleristninger og tilgjengelige greske, egyptiske og romerske skrifter har gitt oss et mer nyansert syn på tidlige sjøreiser, og handelstrafikken i og utenfor Middelhavet i tiden fvt. og romersk jernalder (0-400 evt.). Det kan se ut som om spesielt trafikken til sjøs nordover langs Atlanterhavskysten til og fra Sør-Skandinavia i perioder har vært atskillig mer omfattende enn hva som tidligere har vært antatt.

Danene

Danene skal ha vært et folkeslag fra området rundt kongeriket Aria i Sentralasia, ved kystområdet sørøst for det Kaspiske hav. I boken Die Arier in den nahöstlichen Quellen des 3. u. 2. Jahrtausends vor Chr. beskriver iraneren Dr. Jahanshah Derakhshani hvordan dette riket skal ha blitt delt i tre ca. 2500 fvt., noe som resulterte i en utvandring gjennom flere generasjoner. Via Iran, Irak og Egypt skal grener av danefolket ha kommet til Irland ca. 1550 fvt. og noe senere til Sør-Skandinavia der de fleste bosatte seg i Danmark og Skåne. Den egyptiske presten Manetho skriver i Aegyptiaca of Manetho (fra begynnelsen av det 3. århundre fvt.) at denne grenen av danefolket skal ha hersket i enkelte egyptiske nomer, småkongedømmer, i flere generasjoner før de ble fordrevet og forlot landet langs forskjellige ruter.
Noen slo seg ned på østsiden av Svartehavet, og noen på Kreta og i Hellas der de ble en del av den mykenske kulturen. Fra Kreta flyttet noen nordvestover til Miletus i det som nå er Anatoliaregionen i Tyrkia. Andre slo seg ned i Sør-Italia hvor romerne rundt år 500 fvt. kalte dem greker, som betyr tyv eller kjeltring. Danene svarte med å kalle seg hellener, solgudens folk. På atlanterhavssiden het de fortsatt daner, mens de i Middelhavsområdet ble kalt greker.

En gren seilte ut Gibraltarstredet og nordover langs Atlanterhavskysten og slo seg og ned på egnede steder. Beretningen om Danenes innvandring til Irland finner en i Lebor Gabála Érren (eng. The Book of the Taking of Ireland), hvor de omtales som Tuatha Dé Danann (eng. People of the Goddess Danu).
Kongeriket Aria lå sørøst for det Kaspiske hav, kanskje der hvor dagens Iran grenser mot Turkmenistan.

Andre etterkommere etter daner som var drevet ut av Egypt, skal ha hjemsøkt kystene rundt i Middelhavet sammen med ulike grupperinger på leting etter verdifulle råvarer og nye bosteder. De var havets herskere og ble etter hvert bare kalt sjøfolket (pelasgere, en betegnelse som i antikkens Hellas ble brukt på urfolket i Hellas, eller også en helt annen stamme med et annet språk og kultur). Mellom år 1300 og 1200 fvt. var sjøfolket blitt et så stort og mektig forbund at de truet landene i området.
Den mykenske sivilisasjonen ble utviklet fra ca. 1600 fvt. Mykene lå innerst ved Peloponneshalvøya, på sørsiden av Korintbukten i Hellas.

Rundt år 1200 fvt. ble mange byer i det østlige Middelhavsområdet jevnet med jorden som følge av kraftige jordskjelv, og sjøfolket overtok mange av byene. Sammen med mykenerne skal de til slutt ha angrepet Egypt, hvor de ble grundig beseiret av farao Ramses III.
Kartet viser områder i Sør-Skandinavia hvor danenes greptungesverd – et enkelt og funksjonelt sverd beregnet på en menig kriger – er funnet. Det omfatter dagens Danmark sør til Elben og nordtyske områder øst til Oder samt Skåne. (Ill.: Etter Søren Nancke Krogh, dansk arkeolog og forfatter)

Langs atlanterhavskysten slo danene seg helst ned på steder med tilgang til verdifulle råvarer og steder som lå strategisk til for handel, slik som øya Helgoland, i havet utenfor munningen av Elben og Weser, som må ha vært et viktig landemerke for seilingsrutene år 1550 fvt. Her lå det kobber i dagen, og i Vestjylland fantes rav. Thy og Limfjorden lå strategisk til i forhold til Østersjøen og Norge, der de kan ha hentet tinn, kobber og jern. Det var ikke langt over havet til Skiensområdet, Lista, Jæren og Karmøy. Der var det sølv, tinnstein og kobbermalm, og myrene på Østlandet inneholdt jernsand.
Fra ett av gravfeltene på Mølen. Her ser vi rett syd, over en av våre farligste kyststrekninger. Det skyldes bunnforhold med varierende batymetri (sjøbunnens høydeforhold), noe som gir bunnrefraksjon som sender bølgene i alle retninger.

Ett av landemerkene på denne ruten kan ha vært Mølen, mellom Nevlunghavn og Helgeroa, ved grensen mellom Vestfold og Telemark. Gravfeltet på Mølen inneholder 230 gravrøyser hvor det også er plass for noen havarerte daner, som kan ha blitt blåst i land i møte med denne kyststrekningens ugjestmilde bunnforhold.
Danenes reiserute fra øst i Middelhavet til Sør-Skandinavia, etter S. Gihle Raddum (Norge under Roma 2019).

Danene kan ha vært de første som brakte kunnskap om metallutvinning og metallbearbeiding til Skandinavia. Fra år ca. 1500 fvt. skal danene og mykenerne ha knyttet Atlanterhavskysten og Nordsjøområdet til Middelhavslandene og det mykenske handelsnettverket i Middelhavet. De hadde havner i Vestjylland, ved Rhinen, i Belgia, Frankrike og Spania ned til Cadiz. Sjøfolkets nederlag for Ramses III var begynnelsen på slutten for Mykene og den mykenske sivilisasjonen, samtidig som det ga danesamfunnene i Sør-Skandinavia en knekk. I sjøfolkets hærtog langs kysten av Lilleasia mot Egypt kan daner fra Sør-Sverige, Danmark, Sørvest-Norge og den europeiske Atlanterhavskysten, ha bidratt med mange skip og besetninger. Lokale høvdinger og menn i sin beste alder ble borte, og daneslektene ble utvannet. Ytterst få vendte tilbake som kunne fortelle om nederlaget. Etter Mykenes fall rundt år 1200 -1100 fvt. ble kontakten med Middelhavet sterkt redusert. (SGR)

Phokeerne og fønikerne

Den sjøgående handelsvirksomheten mellom Nordsjøområdet og Middelhavet tok seg først opp igjen med phokeerne på 600-/500-tallet fvt. Mens fønikerne i hovedsak ikke seilte lenger nord enn til Irland, skal phokeerne ha seilt så langt som til Nordland. De kalte landet Halogea, det senere Hålogaland, som i tiden før kristningen av Norge var et selvstendig småkongerike nord for Namdalen i Nord-Trøndelag og sør for Lyngen i Troms.

Mens Mykene lå innerst ved Peloponneshalvøya, på sørsiden av Korintbukten i Hellas, lå Phocis nord for Korintbukten. Phokeerne stammet fra Phocis. År 1000 fvt. skal folkemengden ha økt slik at næringsgrunnlaget ikke lenger strakk til, noe som skal ha gitt støtet til en utstrakt folkevandring og kolonisering. Mange dro over havet til det vi i dag kjenner som Anatolia-regionen i Tyrkia, hvor de grunnla byen Fokea, 20 mil nord for Miletus. År 600 fvt. grunnla phokeerne Massalia, det senere Marseilles. De skal bl.a. ha seilt til Skandinavia for å opprette kontakt med etterkommere av tidligere innvandrede daner, og for å hente rav, sølv, tinn og kopper. Vi finner Massalias merke og phokeernes skip hugget i berghellene rundt kysten.
Phokeerne stammet fra Phocis, nord for Korintbukten.

Ifølge Damastes fra Sigeum, gresk historiker og samtidig av Herodotus, var det Phokeerne som først plasserte roerne i to høyder, den ene over den andre. Dermed kunne de få plass til flere soldater eller varer ombord. Etter hvert fantes det skip med opptil fem høyder med roere. De øverste årene ble da svært lange og ble rodd med flere roere på hver åre. I baugen hadde skipene en rambukk i vannlinjen for å stange hull i fiendeskip i kamp. I akterenden var det en styreåre på hver side som ror.

Fønikerne var et semittisk folk, en fellesbetegnelse på flere folkegrupper som fra år 3000 fvt. slo seg ned langs kysten i den østlige delen av Middelhavet, i det nåværende Syria og Libanon. Semittene har et språk som er en gren av den afroasiatiske språkfamilien med utspring i Midtøsten. Både jødedom, kristendom, og islam har sin opprinnelse fra semittisk kultur.
Fønikerne var ansett som blant de beste sjøfolk i antikken. De var som danene før dem, gode navigatører og var godt rustet til å dra langt til havs. De seilte over Middelhavet til Gibraltarstredet.

Fønikia lå ved kysten i dagens Syria og Libanon.

De dro ut i Atlanterhavet og utforsket på nytt kystene nordover og sørover, og skal ifølge Herodotus ha seilt rundt Afrika på 600-tallet fvt. Ferden skal ha gått sørover i Rødehavet, videre i Det indiske hav, Indiahavet, langs østkysten av Afrika og rundt sørspissen, Kapp Agulhas. Så nordover i Atlanterhavet langs vestkysten av Afrika, og tilbake i Middelhavet gjennom Gibraltarstredet. De fant etter hvert Kapp Verde og Azorene, og omkring år 525 fvt. skal en ekspedisjon fra Kartago under ledelse av Himilco ha nådd det nordvestre Europa. Gjenoppdagelsen av den franske vestkysten Bretagne og sørlige England med Cornwall skal ha tatt fire måneder.
Kartet viser en antatt rute for Himilcos ekspedisjon ca. 525 fvt. Det hersker stor usikkerhet, både mht når reisen skal ha skjedd, men også mht hvor de havnet til slutt. Det spekuleres til og med om ekspedisjonen kan ha blåst vestover inn i Sargassohavet nordøst av Cuba og Bahamas.

I Egypt er det funnet tinngjenstander som er nesten 6000 år gamle, og så tidlig som 3500 år fvt. ble tinn legert med kobber til bronse. Det kan ha vært viktig å kartlegge og gjenåpne en rute til Cornwall og Devon i England, hvor gruvene med tinn fantes, og hvor gruvedrift ble startet for ca. 4000 år siden.

Oldtidens kartografer, astronomer og matematikere

Thales fra Miletus. Vi vet ikke sikkert hvor Thales fra Miletus (ca. 624 – 545 fvt.) kom fra. Herodot hevder at han hadde fønikisk opprinnelse. Miletus var en gresk koloni i det som nå er Anatoliaregionen i Tyrkia, og Thales regnes i dag som den første greske filosofen, matematikeren, fysikeren og astronomen vi kjenner til. Han hadde sitt virke som ingeniør, og er kjent som en av «Hellas’ syv vise menn». I dag regnes han som den vestlige kulturens første vitenskapsmann. Til tross for sine store bidrag, har ingen av hans verker overlevd. Det meste av all informasjon som er kjent er basert på Aristoteles skrifter (384-322 fvt.). Mest epokegjørende er kanskje hans arbeid under tittelen Metafysikk.

Thales teoremer innen matematikk og geometri er av største verdi innen klassisk navigasjon. Det er sannsynlig at han har gått i lære i fagene geometri, astronomi og matematikk i Babylon og hos prestene i Egypt. Det hersker imidlertid usikkerhet om ikke hans læresetninger innen geometri og matematikk allerede var kjent blant matematikere fra India og Babylon nær 1000 år tidligere.

Thales regnes også som en av den maritime astronavigasjonens betydeligste bidragsytere. Han undersøkte solverv og jevndøgn, og forutså og forklarte solformørkelser. Etter beregninger og observasjoner antok han at månen var 700 ganger mindre enn solen, og han beregnet det nøyaktige antall dager i året.

For navigatørene på fartøyer på åpent hav uten land i sikte, var det av avgjørende betydning å holde orden på himmelretningene. Phokeerne og fønikerne bl.a. beregnet nord ved hjelp av stjernemønsteret Big Dipper, Karlsvogna, som består av de syv klareste stjernene i stjernebildet Ursa Major, Store bjørn.

Thales skal ha foreslått for navigatørene fra Miletus at de heller skulle følge stjernemønsteret Little Dipper, hvor Stella Polaris er den klareste stjernen og gir større presisjon mht å fastlegge retningen mot nord. Little Dipper utgjør syv av stjernene i stjernebildet Ursa Minor, Little Bear, Lille bjørn.

Stjernene i Ursa Major og Ursa Minor er sirkumpolare, det vil si at stjernebildene er synlige hele året fra en gitt posisjon. For at en stjerne skal være sirkumpolar må den være plassert slik at deklinasjonen er større enn 90° minus observasjonsstedets breddegrad. Den vil alltid være over horisonten under Jordas daglige dreining, og se ut til å bevege seg i sirkler rundt en av de to himmelpolene. Ved Jordas poler er alle stjerner over horisonten sirkumpolare, mens ved Jordas ekvator er ingen stjerner sirkumpolare.

Eksempel: Hvis deklinasjonen (dec) er større enn observasjonsstedets avstand fra Nordpolen eller Sydpolen målt i grader, er objektet sirkumpolart. Stjernen Dubhe i Karlsvogna har deklinasjonen N 61,8°. Oslos bredde er N 59,9°. Det vil si at Oslo har polavstanden 90° − 59,9° = 30,1°. Siden deklinasjonen er større enn dette, er Dubhe sirkumpolar sett fra Oslo.

Pythagoras (ca. 569-495 fvt.) ble født på øya Samos og var en gresk matematiker, filosof og astronom. Han var antagelig elev av Thales fra Miletus, og etter sine reiser til Egypt, Babylon og India, tok han med seg kunnskap fra disse samfunnene tilbake til Hellas. På sine reiser skal han ha observert at solas stilling på himmelen og dagens lengde forandret seg når han reiste sydover, Stella Polaris steg høyere på himmelen etter hvert som han forflyttet seg mot nord. Dette så han som bevis på at jorda var rund, og ikke flat slik de vise i Babylon mente.

Som matematiker er navnet hans særlig knyttet til læresetningen i geometrien som beskriver forholdet mellom sidene i en rettvinklet trekant.
Pytagoras’ teorem: Arealet av det største kvadratet er lik summen av de to andre kvadratene. 

Pythagoras grunnla en skole i Kroton (Crotone) i Sør-Italia. Den var en tid svært populær og ble styrt av en innviet krets, et forbund som ble kalt pythagoreerne, før det ble oppløst rundt 400 fvt. Det er ikke enkelt å gi en nøyaktig vurdering av Pythagoras’ innsats fordi mye av hans lære bare er kjent gjennom ufullstendige overleveringer. Det er også vanskelig å avgjøre hvilke av de oppdagelsene som krediteres ham som virkelig er hans egne, og hvilke som bør tilskrives andre medlemmer av pythagoreerne. F.eks. var Pythagoras’ teorem allerede kjent av babylonerne cirka 2000 fvt. Pythagoras kan ha vært den første som beviste setningen.
Babylonia er kjent for sine byggverk, lovverk, vitenskap, litteratur og kunst. Den stiplede linjen viser det gammelbabylonske riket på Hammurabis tid (1792–1750 fvt.). Det mørkegrønne området viser det nybabylonske riket ca. år 600 fvt. Navn og grenser av i dag er markert med grått.

Periplus
Fra omkring år 600 fvt. finner vi den første kjente periplus, en såkalt førerbok. Den tar ikke utgangspunkt i noe kart, men er mer en farvanns- og seilingsbeskrivelse. For de tidligste sjøfarerne var det geografiske kjennemerker langs kysten som var de mest pålitelige veiviserne, og periplus opplyser om landemerker, seilingsavstand i tid, vindforhold, havstrømmer og havner. I tillegg beskriver den seilingsruten og gjerne områdene omkring. En periplus kunne f.eks. gi beskrivelser av en oppdagelsesreise, som når en for første gang opplyser om en ny kyst eller et vassdrag. Eller den kunne være en gjennomarbeidet seilingsbeskrivelse av fraktruter, utviklet og vedlikeholdt gjennom lengre tid. En periplus var ikke alltid like egnet som hjelpemiddel for navigatøren.

Ora Maritima er en samling seilingsbeskrivelser fra eldre sjøreiser fra omkring år 600 fvt., opprinnelig samlet av en ukjent forfatter år ca. 100 fvt., og gjenfortalt av den romerske dikter Postumius Rufius Festus Avienus i tiden år 350-360 evt. I samlingen finnes også en seilingsbeskrivelse kalt den Massaliske periplus. Den beskriver ruten vestover fra Massalia til Cádiz, som ligger rundt utløpet av elva Guadalquivir i Atlanterhavet på Spanias sørvest-kyst, og nordover fra Cádiz langs Atlanterhavskysten mot den engelske kanal og videre mot nordøst. Forfatteren av seilingsbeskrivelsen er ukjent, kanskje var det phokeeren Midacritus fra Massalia som hentet tinn fra de såkalte Tinnøyene, Tin Islands. Hvor Tinnøyene lå vites ikke, kanskje var det Cornwall i det sørlige England, kanskje den største av øyene blant Orknøyene, eller kanskje øyene i Boknafjorden nord for Stavanger mellom Karmøy og Forsand?
I samlingen skal det også finnes en seilingsbeskrivelse fra kartageneren Himilcos ekspedisjon fra omkring år 525 fvt.

Noen av flere kjente peripli fra tidlige sjøreiser omhandler
• Periplus Hannonis, kartageneren Hanno (6.-5. århundre fvt.) grunnla en rekke kolonier langs kysten av Vest-Afrika hvor han nådde det nåværende Sierra Leone. Hans reiseskildring på punisk finnes i en gresk oversettelse, Codex Palatinus Graecus ved Universitetet i Heidelberg.
• grekeren Scylax, utforsket elven Indus (ca. år 515 fvt.) på oppdrag fra perserkongen Darius I og skal ha returnert via Suez etter 2,5 års reise.
• kreteren Nearchus (ca. år 360-300 fvt.), øverstkommanderende over Alexander den stores flåte, utforsket området fra Indus til Eufrat (326-312 fvt.). Hans beskrivelse av landet brukes senere av Strabon, som publiserte det som en del av sin Indike – India.
• Phokeeren Pytheas, navigatør fra Massalia, beskrev sin reise over Biscayabukta, forbi Ile d’Ousseant til Cornwall og tinngruvene ved St. Michaels Mount (ca. år 330 fvt.). Han seilte rundt de britiske øyer og skal ha gjort minst to reiser langs norskekysten. På sin andre seilas mot nord skal han ha fulgt kysten av Norge nordover helt til elva han kalte Tanais, kanskje dagens Tana. Under oppholdet i Tana skal han også ha gjort en avstikker til Kvitsjøen. Hipparchos og senere Geminus brukte hans målinger i sine beregninger, og Strabon benyttet Pytheas opptegnelser og beskrivelser i sine arbeider. 

Herodotus og verdenskartet
Det eldste kjente verdenskartet er aldersbestemt til mellom år 800-600 fvt. og er funnet i Babylon. Det viser jorda som en rund plate omgitt av vann og med Babylon i sentrum. Herodotus (ca. 484-425 fvt.) var en gresk historiker som gjorde sitt til å utvide verdensbildet.

Han var en av mange greske lærde som rundt år 450 fvt. hadde akseptert tesen fra Pythagoras om at jorda var rund. Etter lange studier og mye reising forbedret han tegningene av datidens forståelse av verden, og var den første til å innse at Det kaspiske hav var et innlandshav. Herodotus verdenskart strakk seg vestover til Gibraltar, østover til India, sørover til Etiopia og nordover til Ukraina. Han introduserte de greske navnene for Mediterranean og Atlantic, det indre og ytre hav, og delte verden i tre kontinenter, Europa, Asia og Afrika. Verdenskartet til Herodotus er ikke gjenfunnet, men er rekonstruert en rekke ganger.

Vannklokken
Det å måle seilingstid kan ha skjedd ved hjelp av en vannklokke. Det finnes skriftlige beretninger om dem fra rundt år 4000 fvt., med fysiske eksempler fra Egypt datert fra år 1500 fvt. Et enkelt eksempel fra antikken var en bolle markert med linjer som hadde et lite hull i bunnen. Bollen ble fylt med vann som rant sakte ut, og linjene ble brukt til å holde styr på tiden. Det mer avanserte hadde tre kar over hverandre. Det nederste hadde en flottør med en viser som pekte på en timeskala. Fra det øverste karet rant det vann ned i det midterste slik at det bestandig var fylt. Dermed hadde en konstant trykk ved hullet i bunnen av dette karet der vann dryppet ned i karet med viseren. Skalaen ble laget etter å ha målt høyden vannet steg til fra en soloppgang til den neste, som tilsvarte 24 timer.
Vannklokken ble også brukt i Asia, Midtøsten og i Hellas, hvor den ble kalt clepsydra, vanntyv.
Her ser vi en meget avansert utgave fra år ca. 250 fvt., konstruert av den greske oppfinneren og matematikeren Ctesibius (285-222 fvt.).

Pytheas fra Massalia
Phokeeren Pytheas (ca. 380-310 fvt.) skrev den første kjente beskrivelsen av norskekysten 330 år fvt. Den vakte oppsikt og ble sitert av mange. Originalen er borte, men i sitatene fra ham i de antikke skriftene som har overlevd, får vi opplysninger om forholdene her. Hensikten med reisen var kanskje å opprette kontakt med etterkommere av danene på steder der det tidligere var utvunnet metaller, for phokeerne hadde store problemer med å skaffe tinn til bronsen, perserne behersket Anatolia og fønikerne i Kartago holdt andre ute fra tinnleiene ved Cadiz, vest for Gibraltar. Pytheas skal ha oppdaget tinn på Forsandmoen ved innløpet til Lysefjorden.

Bronse er i dag kjent som betegnelsen på ulike kobberlegeringer, men opprinnelig ble betegnelsen kun brukt på legering av kobber og tinn. I Norge har man funnet rester etter en bronsesmie på Hunn i Østfold, som var aktiv i perioden fra 1300 til 700 fvt.
Pytheas skal ha gjort minst to reiser til våre områder. Han skal ha seilt nordøst i Frankrike, østover til Jylland, opp langs vestkysten og over til Norge ved Lista. Derfra nordover til Trøndelag, og så sørvest over havet til Skottland der han fulgte østkysten sørover.
Statue av Pytheas (ca. 380-310 fvt.) i byen Marseille i Frankrike.

Landområdene han passerte i England og Norge skal ha blitt kalt Britannia frem til slutten av romertiden. Hans andre seilas mot nord skal ha startet i Cádiz vest for Gibraltar. På denne reisen fulgte han kysten av Norge nordover helt til elva han kalte Tanais, kanskje dagens Tana. Under oppholdet i Tana skal han også ha gjort en avstikker til hva vi kan anta er Kvitsjøen.
Pytheas reiseruter fra Massalia til Norge år 340 – 320 fvt., basert på Phyteas opplysninger og etter helleristninger av phokeiske skip og Massalias solhjul.  Rød strek merket 1 er seilingsruten rundt Britannia. Blå strek merket 2 er ruten fra Gades til Tanais og Kvitsjøen. (SGR)

Pytheas oppdaget tinn på Forsandmoen
Landa er en fortidslandsby fra bronsealderen og jernalderen i Sandnes kommune i Rogaland. Landsbyen er bygget på samme sted som over 250 hus sto for flere tusen år siden. Landsbyen var bebodd fra ca. 1500 år fvt. til ca. 600 år evt., med totalt 250 menneske og 450 husdyr på det meste i folkevandringstiden. Navnet Landa kommer fra gården Landal som ligger i samme område.

Helleristninger etter Pytheas?
På Pytheas tid hadde phokeerne utviklet en slags serieproduksjon av skip, og skipene var lett gjenkjennelige. De hadde en rambukk som en forlengelse av kjølen forut, mens for- og akterstevn svingte opp og innover. Byggeteknikken var høyt utviklet. Først ble kjølen lagt, så ble skrogfasongen bestemt ved hjelp av maler som ble festet med én fots avstand. Bordgangene ble foreløpig festet på malene, før spantene ble plassert innvendig i skroget og klinket til bordene. Spantene og skrogplankene ble klinket sammen. Naglene ble satt i med hodet utvendig og klinket innvendig mot en skive slik at bord og spanter ble strammet sammen. Så ble malene fjernet og plassert på en ny kjøl.
Helleristningen fra Solberg ved Skjeberg. Nederst til høyre liten barlind mellom en stor barlind og et solhjul der vi skimter noe av M i MA. Øverst til venstre Pytheas signatur Priamos Pytheas, pi pi. Skipene har phokeerske konturer, seiler mot venstre med rambukk i forstevnen. Stevnene går oppover og innover, og skipet har tilsynelatende to akterstevner. (Gihle Raddum)

De fleste helleristningene langs norskekysten viser skip. Det kan være bilder av store skip, som tilsynelatende har to akterstevner ved siden av hverandre i bredden, og med en styreåre på hver side. Phokeernes skip ble rodd, men hadde også mast og råseil. På Solberg, mellom Sarpsborg og Skjeberg, finnes en helleristning i en bergflate mot sør. Den viser phokeerske skip og har Massalias merke ved siden av eburonernes stammetre barlinden, stammens symbol. Under skipene er den greske bokstaven Pi hugget inn. I dette området hadde danene tidligere en produksjon av bronse.

Phyteas satte Massalias merke på landområdet og tok det i besittelse sammen med eburoner fra nordøst i Gallia, som han skal ha inngått forbund med. (Gihle Raddum 2019)

Dette skal ha skjedd ca. 300 år før Cæsars påståtte folkemord på eburonene i 53-51 fvt., hvor deres område etter hvert skal ha blitt overtatt av en germansk stamme under navnet tungererne.
Obol fra Massalia, ca. 400 fvt., funnet ved arkeologiske utgravinger i Massalia.  Denne siden viser Massalias symbol, solhjulet med 4 eiker, og bokstavene MA, for Massalia. Solhjulet var Massalias byvåpen. 

Pytheas’ målinger
Pytheas ønsket å vite hvor langt nord for Massalia han befant seg til enhver tid, og skal ha målt solhøyden når sola sto høyest på himmelen midt på dagen (sola psh) på viktige steder han passerte. Instrumentet han benyttet var en gnomon som bestod av en stav som sto loddrett på vannrett mark. Han målte lengden av skyggen i forhold til stavens lengde, og jo lenger nord Pytheas reiste, desto lavere sto sola på himmelen midt på dagen, og jo lenger ble skyggen. Forholdet mellom stavens skygge og stavens lengde var et mål på hvor langt nord han var.
Han målte også dagens lengde i timer. Jo lenger nord han kom dess lenger ble dagen mens natten ble kortere. Til sist var det ikke natt, bare dag. Sola var oppe hele døgnet. Forholdet mellom dagens og nattens lengde var også et mål på hvor langt nord han var. For å måle tid benyttet han en vannklokke. Pytheas brukte disse målingene og sammenlignet solhøyde og dagens lengde med det han hadde målt i Massalia før han reiste. På den måten hadde han et mål for hvor langt nord han var, og i tillegg noterte han antall seilingsdøgn mellom stedene.

En som senere brukte Pytheas målinger var astronomen Hipparch fra Rhodos (ca. 190-120 fvt.). Som vi senere skal se brukte Hipparch målinger fra Pytheas’ rapport for å beregne breddegraden for stedene som Pytheas hadde vært innom.

JORDA ER FORTSATT LIKE RUND                                                                                            
Aristarchos fra Samos (ca. 310-230 fvt.), gresk astronom og matematiker, flyttet sentrum av vårt univers fra jorda til sola, nesten 18 århundrer før Copernicus (1473-1543 evt.). Til forskjell fra sin tids konsensus la Aristarchos fram tesen om at fiksstjernene og sola er ubevegelige, og at jorda beveger seg i en krets med sola som midtpunkt.
Aristarchos fra Samos (ca. 310-230 fvt.) Elev av Straton og talsmann for om den heliosentriske modellen, nesten 18 århundrer før Copernicus publiserte «De revolutionibus orbium coelestium», Om himmellegemenes bevegelse i 1543.

Han beskrev jordas daglige rotasjon rundt sin egen akse, og den årlige rotasjonen av jorda rundt sola. Aristarchos slo videre fast at ved halvmåne danner jorda, sola og månen en rettvinklet trekant, noe som gjorde det mulig for ham å beregne solas og månens størrelser ved hjelp av trigonometriske metoder og å utvikle teoriene videre.

Erathostenes fra Cyrene i dagens Libya (ca. 276-194 fvt.), gresk astronom, geograf og matematiker studerte i Cyrene og Athen før han ble hentet av herskeren av Egypt, Ptolemy III Euergetes, og utnevnt til sjefbibliotekar for det store biblioteket i Alexandria.
Erathostenes fra Cyrene (ca. 276-194 fvt.)

Erathostenes var god venn med Archimedes fra Syracuse på Sicilia (287-212 fvt.) som dedikerte et av sine mest anerkjente arbeider til ham. The Method of Mechanical Theorems er formet som et brev fra Archimedes til Erathostenes. Erathostenes skrev flere vitenskapelige verk under sin tjeneste ved biblioteket, men alle originalmanuskripter er gått tapt. Det som er bevart, er referert av andre.

Et av hans viktigste arbeider er gradmålingen mellom Alexandria og Syene, som satte ham i stand til å bestemme jordas omkrets temmelig nøyaktig. I hans hjemby Syene, dagens Aswan i Egypt, sto solstrålene loddrett ved sommersolverv (20-22. juni). De lyste opp vannet i bunnen av byens dypeste brønn, og ingenting på sidene av brønnen slik som tilfellet var ellers i året. På samme tid, ved et senere sommersolverv i Alexandria, 5000 stadia nord for Syene, registrerte Erathostenes at skyggemålingen fra en obelisk, en gnomon, i Alexandria viste en vinkel som avvek fra senit med 1/50 av sirkelen. Matematikere i Mesopotamia hadde allerede delt sirkelen i 360°, men dette ble først kjent for gresk vitenskap med Hipparchos fra Rhodos (ca. 190-120 fvt.).
Erathostenes delte sirkelen i 60 deler, kalt hexacontade, noe som kanskje kan forklare hvorfor han la 2000 stadia til målingen. Han ønsket et avrundet svar som kunne deles på 60.

Jordas omkrets: 50 x 5000 = 250 000 stadia, avrundet til 252 000 stadia
Byene Syene og Alexandria ligger ca 5000 stadia fra hverandre, og solstrålene faller med en vinkelforskjell på 1/50-dels sirkel på samme tid ved sommersolverv.

Erathostenes’ verdenskart, fra de britiske øyer til Ceylon, og fra Det Kaspiske Hav til Etiopia, var inndelt etter en type bredde- og lengdegrader, og var meget nøyaktig etter datidens standard.
En reproduksjon av Erathostenes verdenskart fra hans verk Geography. Her ser vi at Erathostenes har plassert Alexandria og Syene på samme meridian, men i dag vet vi at Alexandria ligger nær 3° W for Syene.

HYPOTESER OG FEILKILDER
Erathostenes’ originale arbeid rundt gradmålingen har ikke overlevd til i dag, men hans hypoteser er bevart gjennom skriftene til blant andre Cleomedes, Strabo og Ptolemy. Hans forutsetninger var at:

1. Alexandria og Syene ligger på samme meridian
2. Solstrålene treffer parallelt på jorda
3. Avstanden mellom Alexandria og Syene er 5000 stadia
4. Vinkelen mellom skyggen og obelisken i Alexandria ved sommersolverv er lik 1/50-del av en sirkel
5. Jorda er en kule

Feilkildene er mange
(1) Vi ser at Erathostenes har plassert Alexandria og Syene på samme meridian i sitt verdenskart, mens vi i dag vet at Alexandria ligger nær 3° W for Syene.
(2) Solstrålene som treffer jorda er ikke parallelle. Erathostenes bygger på Aristarchos’ arbeid noen år tidligere, som viste at avstanden til sola var tilnærmet lik 180 ganger jordas diameter, og at solas diameter var tilnærmet 6 ¾ ganger jordas. Men avstanden til sola er nesten 1200 ganger jordas diameter, og solas diameter er ca. 109 ganger jordas. Sola er mye større enn jorda, solstrålene har en lengre reise før de når frem. Den relativt ubetydelige vinkelen mellom solstrålene som fremkommer etter Aristarchos’ beregninger, blir betydelig etter hva vi vet i dag.
(3) Både Alexandria og Syene ligger ved Nilen. I følge Strabo gikk Nilen regelmessig over sine bredder hvert år, og forandret landskapet som ble oversvømt. Egypt var inndelt i nomer, småkongedømmer, og det var nødvendig med oppmåling etter hver oversvømmelse, siden Nilen både tilførte og fjernet jordsmonn. Antagelig var 5000 stadia akseptert som avstanden mellom byene, lenge før Erathostenes’ tid.
(4) Vinkelen av skyggen til obelisken i Alexandria er lik 1/50-del av en sirkel, altså 1/50-del av 360°, eller 7,2° = 7°12’. Matematikere i Mesopotamia hadde allerede delt sirkelen i 360°, men dette var ikke kjent for Erathostenes som delte sirkelen i 60 deler. Målingen av skyggen kan ha skjedd med en scaphe, som vist i illustrasjonen. Obelisken, eller gnomonen, er plassert nede i en bolleformet uthulning, en halvkule, og kaster skygge mot en referansebakgrunn.
Figuren viser en scaphe, et solur plassert i en halvkule.

(5) Jorda er tilnærmet formet som en kule, men er flattrykt ved polene. Et legeme som har jordas form kaller vi en ellipsoide. I tradisjonell navigasjon betrakter vi jorda som en kule, noe som likevel gir oss tilstrekkelig nøyaktighet i beregningene våre hvor vi arbeider innenfor en toleranse på +/- 100 meter.

Hvor lang var en stadium?
Herodotus forteller oss i Bok 2 i The Histories at én stadium er lik 600 «greske fot». Det viser seg imidlertid at det finnes regionale variasjoner mht størrelsen på føttene til innvånerne rundt omkring Middelhavet, noe denne oversikten viser:

De fleste historikere faller ned på at Eratosthenes beregnet lengden mellom byene etter hhv olympisk eller romersk stadium, hvilket gir en omkrets langs meridianen (rundt polene) på hhv 44 100 km eller 46 200 km. Det gir ikke et dårlig estimat med datidens hjelpemidler, når vi dag regner omkretsen over polene til 39 941 km, og rundt ekvator til 40 075 km.

Hipparchos beregninger
Astronomen Hipparchos fra Rhodos (ca. 190-120 fvt.) arbeidet med matematisk geografi og brukte senere Pytheas målinger, posisjoner basert på astronomiske målinger for å kunne lage mer nøyaktige kart. Til da hadde geografene arbeidet med reisebeskrivelser som oppga reisetiden mellom steder og som fortalte litt om mennesker og naturforhold. I Pytheas rapport fant Hipparchos målinger som kunne brukes til å beregne breddegrader. Hvis en kjente forskjellen i timer for soloppgang mellom to steder, kunne også forskjellen i lengdegrader beregnes. Solen brukte 24 timer rundt jorda, og den tenkte sirkelen rundt jorda delte Hipparchos i 360 grader. Dersom man visste forskjellen i timer for soloppgang mellom to steder på samme breddegrad, kunne man beregne forskjellen i lengdegrader.
Hipparchos fra Rhodos (ca. år 190-120 fvt.)

Det er svært lite som er bevart av både Pytheas’ og Hipparchos’ nedtegnelser, men takket være Strabons negative omtale av Hipparchos arbeide, kjenner vi breddegraden for noen av de stedene som Pytheas besøkte. Det er forbausende hvor nøyaktige Pytheas målinger og Hipparchos beregninger ser ut til å ha vært. Deres breddegrader avviker lite fra det vi måler i dag.
En av Hipparchos beregninger er etter en solhøyde som gir en breddegrad på 56°12’. Da er vi ved innseilingen til Ringkøbing Fjord vest i Jylland hvor det var et høvdingsete på Pytheas tid. En annen av Pytheas solhøyder er målt på årets lengste dag og gir en breddegrad på 58°90’. En solhøyde ved vintersolverv på samme sted gir en breddegrad på 58°17’. Breddegraden går gjennom Lista ved sørspissen av Norge. Det kan se ut som om Pytheas og hans følge har krysset sjøen mellom Nord-Jylland og Sør-Norge, og har vært her både sommer og vinter. Den nordligste breddegraden Hipparchos har beregnet ut fra Pytheas målinger er 61°20’, fra en solhøyde målt på årets lengste dag, mens han beregner 61°17’ ved vintersolverv. Også her må Pytheas ha vært sommer og vinter. Breddegraden viser at Pytheas kan ha vært på høyde med Gulen i Sogn, eller kanskje noe lenger sør. Etter et opphold fortsetter Pytheas reisen mot nord. Nå er det ikke lenger Hipparchos som gir oss breddegrader, men hans etterfølger på Rhodos, astronomen og matematikeren Geminus, som levde i det siste århundret fvt.

Hipparchos beregnet etter hvert posisjonen til over 800 stjerner med angivelse av bredde og lengde, og han betraktes som grunnleggeren av moderne astronomisk posisjonsangivelse. Tabellene hans ble anvendt av Edmond Halley så sent som i 1678. Blant Hipparchos mange beregninger finnes også avstanden fra jorda til månen til 59 jordradier (ca. 377600 km), en utrolig nøyaktighet mht datidens observasjonsmuligheter når vi vet at avstanden til månens ellipsebane er målt til mellom 356800-406500 km. i dag.

Radien i en sirkel
π er forholdstallet mellom omkretsen til en sirkel (C), med diameter (d) og radius (r):
π = C / d og C = π • d = 2π • r
r = C / 2π

Avstanden til månen øker for øvrig med 3,8 cm pr. år, så det er bare å regne seg tilbake til Hipparchos tid!

Posidonius fra Apameia i Syria (ca. 135-51 fvt.) var gresk filosof, matematiker, astronom, geograf og historiker. I dag eksisterer bare fragmenter av alle hans skrifter, men forfattere som Cicero, Caesar, Diodorus, Strabon, Seneca, Plutarch og Tacticus har sitert ham i egne verk, mens en del av hans arbeider innen astronomien har overlevd gjennom den greske astronomen Cleomedes’ avhandling On the Circular Motions of the Celestial Bodies.
Posidonius fra Apameia i Syria (ca. 135-51 fvt.)

Mesteparten av første kapitel i Cleomedes 2. bok antas å være kopiert fra Posidonius. Strabo skal ha kalt Posidonius for den mest lærde filosof i vår tid. Men forsøket hans på å måle jordas omkrets ga negative ringvirkninger langt inn i renessansen. Posidonius observerte stjernen Canopus i horisonten fra Rhodos, mens han målte den 7°30’ over horisonten fra Alexandria. Han trodde avstanden nordover fra Alexandria til Rhodos var ca 5 000 stadia. 7½° er 1/48-del av 360°, og hvis 7½° er lik 5 000 stadia, blir jordas omkrets lik 240 000 stadia. Og det var bare 4 % mindre enn hva Erathostenes hadde funnet, to mannsaldere tidligere. Da Ptolemaios’ verk Geographia, som vi snart skal få høre mere om, ble oversatt til latin i år 1406 var jordas omkrets skrumpet inn til 180 000 stadia, eller ca 28 % mindre enn hva Erathostenes hadde funnet. Feilkildene var mange. En observasjon av et himmellegeme i horisonten er beheftet med store feil på grunn av refraksjon i atmosfæren.  Den korrekte høyden observert fra Alexandria var ikke 7°30’, men 5°14’, og avstanden var ikke 5 000 stadia, men ca 3 750 stadia. I tillegg er det i ettertid reist spørsmål om hvor lang en stadium på Erathostenes og Posidonius tid egentlig var? Romersk og gresk stadium hadde som vi vet forskjellig lengde, og antikkens stadium kunne måle alt fra 176 til 209 meter.

Ptolemaios foretrakk den reviderte beregningen til Posidonius i sitt verk Geographia, framfor den tilsvarende fra Eratosthenes, noe som kan ha ført til at Christopher Columbus grovt undervurderte distansen til India. Han skal ha seilt etter Ptolemaios kart trykket i Italia i 1482, oversatt til latin.

I løpet av middelalderen delte de lærde seg i to leirer i spørsmålet om jordas omkrets, enten identifisert med Eratosthenes’ beregning eller Posidonius’.

Respekten for Ptolemaios og bruken av hans geografiske data kom til å få stor betydning for kartografien de neste 1500 år. Dette kom til å prege vestens oppfatning av verden, inntil man etter mange oppdagelsesreiser omsider innså at dataene ikke passet.
Et korrekt kronometer og kjennskap til jordas omkrets er avgjørende elementer for at navigatøren skal kunne beregne posisjonens lengde.

Strabon fra Amaseia i Pontos (ca. år 64 fvt.-24 evt.) var geograf og historiker. Amaseia, i dag Amasya i Tyrkia, ligger ca. 80 km sør av Svartehavet, og ble erobret av den romerske hærføreren Pompeius i 63 fvt. Strabon hadde flere studieopphold hos datidens fremste lærere i ulike disipliner, bl.a. i Roma. Hans hovedverk i humaniora, Historia, er gått tapt, men vi har hans Geographia, inndelt i 17 bokruller. Strabon samlet stoffet under sitt opphold i Alexandria.
Strabon fra Amaseia, nord i dagens Tyrkia, (ca. år 64 fvt.-24 evt.)

I Strabons skrifter gjenkjenner vi et kart over datidens romerske verden med Middelhavet som et naturlig sentrum. Kartet inkluderer også Nord-Europa med hva som kan forståes som de britiske øyer. Han beskriver også et nordlig hav som strekker seg inn i Russland, og som står i forbindelse med Det Kaspiske Hav, som dermed blir til et saltvannshav.
Utenfor Gibraltar og sørover gjengis Afrika i en forminsket utgave, med en kystlinje fra Guinea og direkte opp til Arabia. Dette gir plass til et stort Atlanterhav som går i ett med Det indiske hav.
Strabon var svært kritisk når det gjaldt spekulasjoner, også når det dreide seg om Hipparchus og Eratosthenes. Han var negativ til det faktum at Eratosthenes plasserte meridianer vilkårlig på den mindre kjente delen av den beboelige verden, på utsiden av Gibraltarstredet.

xxxxxxxxxxxxxxxxx
Romerrikets innflytelse

Marcus Agrippa Vipsanius (år 063-012 fvt.), var en romersk konsul, statsmann, general og arkitekt. Agrippa var ansvarlig for byggingen av en del av de mest minneverdige bygningene i Romas historie. Som hærfører var han ansvarlig for de fleste av Augustus’ militære triumfer, særskilt sjøslaget ved Actium mot styrkene til Markus Antonius og Kleopatra.
Marcus Agrippa Vipsanius (år 063-012 fvt.)

Han fikk konstruert et verdenskart med militært formål. I motsetning til grekerne var romerne mer opptatt av kartets praktiske anvendelse enn av kartografisk utvikling. Romerne tegnet kart for militære formål og for logistikk. Vi vet at det ble laget kopier til ulike militære hovedkvarter i riket, men ingen er bevart.

Danene, phokeerne og romerne seilte til Norge for å skipe hjem metaller
Danene, phokeerne og til sist romerne seilte altså til Norge for å utvinne og skipe hjem metaller. Det var metallmalmene som var den viktigste årsaken til innvandringer til Norge fra bronsealderen av. Metallutvinningen i Norge skal ha startet mellom 1500-1400 fvt., da danene kom til Skandinavia. På Forsand og Karmøy startet tinnutvinningen samtidig. Prosessen for reduksjon av metallmalmer er i prinsippet lik for kobber, tinn og jern, og produksjonen skjedde i små kvanta De romerske generalene Cæsar (100-44 fvt.) og Crassus (105-53 fvt.) skal ha overtatt tinnproduksjonen i Ryfylke og deportert Lemannonios, folket som bodde ved Genfersjøen, dit.

Romernes jernutvinning i Norge startet med keiser Augustus (63 fvt.-14 evt.), som i år 14 fvt. flyttet kvalifisert arbeidskraft fra den galliske stammen Hader ved Bibracte og Carnuter nord for dem, til nytt land på Østlandet. Det var Haderne som skulle lede jernutvinningen. Folk fra andre galliske stammer hadde da allerede slått seg ned på Østlandet. I det romerske riket ble jernet på denne tiden produsert som luppejern i små ovner. Dette lavteknologiske stålet kjennetegnes av slagginneslutninger og har dårlig kvalitet. Myrmalm uten svovel og fosfor fantes i Norge, men det er uvisst om noen den gang forsto at dette påvirker stålets egenskaper i positiv retning.

Keiser Claudius (10-54 evt.) annekterte Kärnten i Østerrike og skal ha deportert den noriske kongeslekten og deler av befolkningen til Norge i år 50 etv. Noricerne, som var etniske Hader, var da de fremste jernutvinnere på romersk område. De fikk et nytt Regni Noric å utvinne jern i. Norikerne skal ha slått seg ned på Ringerike og Hadeland. Claudius ryddet også Alpedalene i Italia og Sveits, og sendte ræter til østlandet som slaver. De produserte stål med de noriske jernutvinnernes direkte prosess.

«Da møter vi plutselig en høytstående kultur …»
Området, som i dag utgjør Norge, var ingen politisk enhet ved vår tidsregnings begynnelse. Det var på denne tiden ingen stat med en felles konge eller felles språk. Området var tynt befolket av jegere, fiskere og noen bønder, innbyggerne bodde spredt og bygdene var tynt befolket. Da romerne ankom var det ingen å nedkjempe. Ridderne tok styringen lokalt og ledet utviklingen. Romerne gjorde Øst-Norge til en enhet, provinsen Britannia Caesariensis, styrt og administrert lokalt av riddere og curatores plassert på sentrale og strategiske steder. I de romerske avdelingene fantes forskjellige typer fagfolk, landmålere, medisinsk personell, gravere, hovslagere, arkitekter, loser, skipsbyggere, tømmermenn, vognmakere, takleggere, våpensmeder, vanningeniører, stenhuggere, smeder, tømmerhuggere og kullbrennere. I tillegg fantes slaktere og jegere. Samfunnene som oppstod rundt forlegningene var selvhjulpent.
Soldatene, i hovedsak  ræter fra alpedalene der veiene mellom Donau-grensen og Nord-Italia gikk, fikk uvante oppgaver. De var plassert i områder der alt måtte bygges fra grunnen. Lite av det de trengte kunne hentes fra den lokale befolkningen. Riddere og curatorer gled over i administrative funksjoner og utviklet seg over tid til lokale høvdinger, mens soldatene i praksis fikk sivile yrker. Hjelpetroppene, som i Norge utgjorde ca. 2500 mann, ble på denne måten omskolert, og la grunnlaget for en utvikling som i løpet av 200 år gjorde Norge til datidens ledende jern- og stålprodusent i Vest-Europa. (Gihle Raddum 2019)

Fra to arkeologer har vi vurderinger hvor de, uavhengig av hverandre, bidrar med en liknende oppfatning:

Arkeolog Asbjørn Herteig (1919-2006):
«…Slik det arkeologiske materiale ter seg i dag, faller det intet, eller i beste fall et flimrende lys over bygda i keltertiden og de første halvannet hundre år av følgende periode. Simple skafthulløkser av stein, en og annen flintdolk og flintøks……..men vi finner ingen spor etter fast busetning før romertidens landnåm setter inn ved midten av og utover i det 2.ndre århundre e.Kr.. Da møter vi plutselig en høytstående kultur…..» (Jernalderens Busetningshistorie På Toten, 1955)

Landnåm er fra gammelt av brukt om det å ta i bruk og bosette seg i et nytt, og kanskje ubebygd land.

Arkeolog Sigurd Grieg (1894-1973):
«Funn fra 700 før Kristi fødsel til vår tidsregnings begynnelse mangler ennu helt på Hadeland……Vender vi oss derimot til den romerske tid, fra Kristi fødsel til omkring år 400 efter Kr., blir billedet et annet……Fra omkring år 200 og fremover får vi en rekke funn som er gjort på gårder som ligger tett ved hverandre….» (Bygdenes Historie 1953)

Historikeren Andreas Holmsen (1906-1989):
«I norske funn – mest fra gravene, som nå etter hvert får et rikere utstyr – viser den romerske innflytelsen seg tydelig alt i 1. århundre e. Kr.; den vokser sterkt i 2. århundre, og i løpet av de følgende par hundreår gir den seg store utslag i en gjennomgripende fornyelse av hele den materielle kulturen i landet. Blant de eldre romersakene er bronsekarene tallrikest; det er kjeler, fat, vaser og øser, dels ganske enkle ting og dels kunstferdige håndverksprodukter. Men når det kommer til våpnene av jern og stål, trer den direkte importen snart tilbake for norsk tilvirkning på grunnlag av romerske mønstre. Det er den romerske soldats utrustning, slik den ble etterlignet av germanerne ved grensen, som i det 3. og 4. århundre omplantes på norsk grunn: bredt, tveegget sverd, skjold med bule av jern eller bronse, støtspyd med bredbladet jernspiss og kastespyd med mothaker.»
Andreas Holmsen: Norges Historie, 1938/1961

«Den romerske innflytelsen ga oss da ikke bare resultatene av en rekke tekniske framskritt; den virkeliggjorde de viktigste av framskrittene iblant oss – den lot norsk materiell kultur på noen få hundreår gjennomgå en indre utvikling uten sidestykke i vår tidligere historie.
I sentrum av framgangen står den ting at nordmennene nå lærte å bruke jernet. De gravskikker som rådde hos oss i romertiden førte med seg at det av jernsaker omtrent utelukkende ble lagt våpen i gravene. Men de redskapene som allikevel er funnet, viser at det er en fullstendig jernkultur som blir grunnlagt i Norge i yngre romertid.» (Norges Historie, 1938/1961, s. 60-61)

Romerske soldatgraver
Jernproduksjonen i Norge i romertiden skal ha foregått med en teknologi man ikke ellers finner i Europa før i middelalderen, en såkalt indirekte prosess. Produksjonen krevde både kvalifisert ledelse og arbeidskraft i stort omfang. Romerne skal ha skipet hjelpetropper og, i stadig større antall, slaver nordover til arbeidet med utvinningen, mens metaller ble skipet sørover.
Kartet viser soldatgraver med romerske våpensett, sverd, spyd og skjold fra år 0 til 450 evt. Sverdene skal ha tilhørt romerske ryttere, spydene er av rætisk og etruskisk type og skal ha tilhørt soldater fra hjelpetroppene. (Etter Per Oscar Nybruget, Kulturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo)

Soldatgravene skal ha inneholdt levninger etter soldater fra hjelpetroppene. En soldat som døde i fredstid ble lagt på båre og ført til et sted der et likbål var klargjort. Båren ble plassert på toppen sammen med soldatens våpen og eiendeler med unntak av matspannet hans. Så samlet man asken og rester etter eiendelene i spannet. Beltet var en del av soldatuniformen og spennen og beslag på beltet ble også lagt i matspannet. Rytternes sverd ble bøyd og lagt i spannet sammen med spydspissene eller ved siden av. Deretter ble det bygget en haug over bålrestene. Våpengravene på Østlandet er anlagt i henhold til det romerske begravelsesritualet for soldater i romersk tjeneste.

Serisk kvalitetsstål fra Kina og Kushan
India produserte jern nesten 2000 år fvt. og hadde utrolig dyktige smeder. Men det var i Kina hvor det ble produsert såkalt serisk kvaltetsstål, 400-300 år fvt., samtidig som det ble støpt landbruksredskaper av råjern. Begrepet serisk stål er utledet av serrer, navnet på et folk vest i Kina som utvant stål fra myrmalm, jernsand, ved en indirekte prosess som er den samme som benyttes i dagens stålverk. Denne teknikken ble også benyttet i Kushanriket, som stammet fra Yuei-Chi i dagens Xinjiang, og som invaderte India i det siste hundreåret fvt.
Kart over Kushanriket da det hadde sin største utbredelse.

Mye av grunnlaget for Romerrikets vekst lå i militærvesenets overlegenhet og tilgang på kvalitetsstål. Romerriket importerte silke og stål fra Kina. Varene kom med kamelkaravaner den lange veien fra Vest-Kina til Bactria/Balke. Derfra over Hindu Kush-fjellene ned i India til havna Barbaricon ved munningen av Indus. Skip førte varene med monsoonvinden til havna Charax innerst i Persiabukta. Derfra med nye karavaner via Palmyra til Antiochia, og på nye skip til Rom. Varene fra Kina kostet romerstaten årlig 45 mill. sestercer iflg. Plinius d.y. Den lange og kostbare transporten gjorde forsvarsevnen usikker, mens malmen som ble brukt i kinesernes produksjonsprosess, fantes i mengder i Norge. Det skal ha fått konsekvenser for utviklingen i Norge. (Gihle Raddum 2019)

Kinesernes indirekte prosess for stål
Først en reduksjon til råjern og deretter en frisking til stål/smijern. Malmen reduseres med CO-gass. Prosessen kalles indirekte fordi råjernet som tappes ut av reduksjonsovnen må igjennom en ny ovn der kullstoffet i råjernet fjernes slik at råjernet forvandles til stål, smijern eller rent jern. Frisking av råjern vil si å fjerne noe av kullstoffet i råjernet. Råjernet blir da forvandlet til stål.
Neste steg mot masseproduksjon og bedre kvalitet var en kinesisk prosess utviklet 400 – 300 år fvt. Kinesernes reduksjonsovner kjørte på temperaturer mellom 1200 og 1400 grader, og hadde en innvendig geometri, rast, som gjorde at de reduserte jernpartiklene ble liggende litt opp i ovnen blant kullstoff som blandet seg med jernkornene. Når kullstoffmengden i blandingen kom over 2,6 %, ble blandingen flytende på høy temperatur. Blandingen som rant ned langs ovnsveggen og chargen til bunnen av ovnen, ble til råjern. Det var tyngst og la seg på bunnen med det flytende slagget oppå. Når den flytende massen steg mot ovnens innblåsingshull, tappet man råjernet ut i støperenner, der det raskt størknet til en masse som ble delt i passe lengder under størkningen. Fordi avkjølingen gikk raskt, fikk det størknede råjernet en hvit bruddflate. Det kalles hvitt støpejern og er hardt og sprøtt og kan ikke smies. Denne prosessen var ukjent i Europa ved år 0 evt. (Gihle Raddum 2019)

Serisk kvalitetsstål fra Norge
I Romerriket finner vi år 100 evt. en eneveldig keiser med en hær på ca. 300 000 betalte legionssoldater og et nesten like stort antall soldater i hjelpetroppene. Keiseren disponerte alt bortsett fra prosessekspertise som kunne fremstille serisk stål. Statskassens sølv rant ut i bytte mot stål. Kina spesielt, men også Kushanriket, lå langt foran Rom når det gjaldt teknologi. Keiser Trajan (53-117 evt.) løste derfor problemet ved import av prosessekspertise. Han skal ha tilbudt folk i Kushan, som behersket stålprosessene, nytt land i Skandinavia der malmen lå ferdig i myrene. Kunnskapsoverføringen ble betalt med land, og det var klart for produksjon av serisk stål i de norske provinsene, hvor Trøndelag var lagt under Rom av general Gnaeus Julius Agricola i år 84 evt.

Ca. år 125 evt. var produksjonen av serisk stål i gang i Norge. Sør-Norge og Trøndelag ble stålleverandør til Europas ledende stormakt, og produksjonen fikk store konsekvenser for Norge som ble tett knyttet til den romerske økonomiske sone. Det er tenkelig at de første anlegg i Norge er eldre enn år 125 evt. fordi norsk myrmalms egnethet nok ble testet før folkeflyttingen ble besluttet. Det første jernverket kan ha ligget ved Svarka i Snertingdalen.

Under keiser Marcus Aurelius (121-180 evt.) avtok importen av stål fra Kina raskt, og år 186 evt. stanset den helt. Samtidig avtok produksjonen av luppejern i the Weald i Kent, før den stanset helt kort etter år 200 evt.

Det romerne trengte av serisk stål i Europa ble fra nå av produsert i Norge og skipet ut til romerske områder i England, Gallia og Germania. Rundt år 200 delte keiser Septimius Severus (146-211 evt.) England i provinsene Britannia Superior og Britannia Inferior. Britannia Caesariensis fortsatte som en provins i nordområdet, ble kalt Norici og ble styrt direkte av keiseren. Etter keiser Caracallas (188-217 evt.) edict (dekret) år 212 evt., ble alle frie som bodde i Britannia Caesariensis og andre romerske provinser, romerske borgere. Kan det være at navnet Romerike gjenspeiler den romerske tilhørigheten og dermed kan minne oss om den romerske provinsen?

Notitia Dignitatum
I Norge skal det vesentligste av jernproduksjonen ha skjedd i de romerske provinsene Maxima Caesariensis og Flavia Caesariensis. Dokumentet Notitia Dignitatum fra den romerske statsadministrasjonen, lister opp hvilke provinser og enheter som var underlagt de høyere embetene i den sivile og militære administrasjonen. Ifølge dette dokumentet skal provinsen Maxima Caesariensis ha ligget på Østlandet og tilhørt den romerske keiseren personlig. Det eneste kjente eksemplaret av Notitia Dignitatum som skal ha overlevd antas å være fra år 395 evt. Det skal finnes i fire avskrifter, hvorav ett i Bayerische Staatsarchiv München.

Dokumentet Notitia Dignitatum har oppnådd fornyet interesse de senere årene. Her følger et avsnitt av en av flere oversettelser, publisert av Fordham University, USA:
https://sourcebooks.fordham.edu/source/notitiadignitatum.asp

«Medieval Sourcebook:
Notitia Dignitatum
(Register of Dignitaries), c. 400

The Notitia Dignitatum is an official listing of all ancient Roman civil and military posts. It survives as a 1551 copy of the now-missing original and is the major source of information on the administrative organization of the late Roman Empire.
From William Fairley, Notitia Dignitatum or Register of Dignitaries, in Translations and Reprints from Original Sources of European History, Vol. VI:4 (Philadelphia: University of Pennsylvania Press, n.d.). Pagination preserved in this etext.
Readers of this etext should note:
There is a new edition of the Notitia Dignitatum due:
Notitia Dignitatum, ed.  Robert Ireland, (Teubner: 1999, catalogue no. 1552)
There is also a new annotated translation expected,to be published in the Translated Texts for Historians series, issued by Liverpool University Press.

INTRODUCTION [Fairley]

The NOTITIA DIGNITATUM is an official register of all the offices, other than municipal, which existed in the Roman Empire. It suggests, our Statesman’s yearbook and other such publications. But this register was official, prepared, as will be seen, by the «chief of the notaries» in the East and West respectively. (See pp. 15, 35) It differs from its modern representatives in that it gives only the offices, and not in any case the name of the incumbent. Gibbon gave to this document a date between 395 and 407 when the Vandals disturbed the Roman regime in Gaul. Bury, following Hodgkin (Italy and her Invaders, Vol. 1, P. 717), thinks that 402 is the probable date from the fact that the twentieth legion which was in that year transferred from Britain to Italy is not mentioned as being in either of these divisions of the empire. But Dr. Otto Seeck (in Hermes, Vol. XI, 71-78) finds some conditions, principally in the disposition of the troops which could be true only of a time before the battle of Adrianople (378) and others which are as late as 427. He infers that the Notitia was drawn up as early as the time of Valens, and corrected from year to year here and there, while left in many parts unchanged; and that, therefore, does not give the exact military status at any one time.

The text comes to us through four manuscripts, now at Oxford, Paris, Vienna and Munich respectively. The last named is of the sixteenth century, the other three of the fifteenth. The four are exact copies, even in form, of a manuscript once preserved at Spires, but lost in the latter part of the sixteenth century. This Spires manuscript contained several other documents besides the Notitia Dignitatum, one of them known to be of the year 825. Thus the earliest possible date for the Spires MS. is fixed, and its palaeographic form, reproduced in the four copies mentioned, shows that it was written not later than the eleventh century.

The Notitia Dignitatum has preserved for us, as no other document has done, a complete outline view of the Roman administrative system in early fifth century. The hierarchic arrangement is displayed perfectly. The division of prefectures, dioceses and provinces, and the rank of their respective governors is set forth at length. The military origin of the whole system appears in the titles of the staff officers, even in those departments whose heads had, since the time of Constantine, been deprived of all military command.

XXIII. THE VICAR OF THE BRITAINS

Under the control of the worshipful vicar of the Britains:
       Consulars:
            of Maxima Caesariensis,
            of Valentia.
        Presidents:
            of Britannia prima,
            of Britannia secunda,
            of Flavia Caesariensis.

The staff of the same worshipful vicar is as follows:
        [The same as in No. XIX]

[p.38]»

De romerske provinsene i dagens Norge
Flavia Caesariensis i Trøndelag ble lagt under romerriket av keiser Vespasian, som regjerte år 69-79 evt. Da Diocletian ble keiser i år 284 evt., organiserte han riket i 100 provinser, fordelt på 12 Dioceser. Provinsene Maxima og Flavia Caesariensis skal ha inngått i Diocesen Britannia, som ble styrt fra Gallia.
Da Gotiske folk i det 4.de århundre rykket over Donaugrensen mot Rom, så keiseren seg nødt til å trekke lojale italienske legioner tilbake for å forsvare Italia.

I årene 383–410 evt. ble romerske styrker trukket ut av England, men romerne ønsket å opprettholde stålproduksjonen i de norske provinser. Ved år 410 evt. ble det derfor utnevnt en Comes Britanniarum med sete på Borre, med ansvar for utvinningen i Norge og transport direkte til Gallia. Det vestromerske riket, som etter delingen i 395 evt. omfattet de tidligere vestlige provinsene, opphørte i 476 evt. Da skal Roma ha hatt tre provinser i Norge. Den tredje provinsen, Valentia Caesariensis, skal ha omfattet Møre og Romsdal, Lesja, Skjåk og Vågå. Fra de tre provinsene gikk skipsruter til kontinentet, ut Oslofjorden, evnt via dagens Stavanger og England, til Rhinmunningen eller til Bordaux i Sørvest-Frankrike. Fra begge disse stedene gikk det ruter videre til Roma over land. En annen rute gikk fra Møre og en tredje fra Trøndelag til England.

Produksjonen skal ha blitt trappet ned gradvis og opphørte helt i store ovner ca. år 525 evt..  Slik ble slutten for de romerske provinsene i dagens Norge. (Gihle Raddum 2019)

Utgraving av ovner for jernproduksjon
Et stort antall ovner for jernproduksjon fra romertiden er registrert av arkeologene i Norge. Arkeologiske utgravinger på Møsstrond i Telemark har avdekket friskeovner. De er i rapporten kalt hellegryter. Man har ikke kjent den indirekte prosessen for stålfremstilling og har derfor ikke forstått hellegrytenes funksjon. I noen av dem lå fremdeles slagg etter friskebadet. Smeltetemperaturen i dette slagget har vært ca. 100 grader høyere enn i slagg fra reduksjonsovnene. Sammen med spor av rent jern i denne slaggen og beinrester i og ved hellegrytene, viser det at hellegrytene var brukt til frisking. De eldste er datert til ca. år 550-600 evt. og viser at man den gang behersket kinesernes indirekte prosess for stål i Telemark, dvs. ca. 500 år før denne prosessen ble kjent ellers i Europa.
Fig. viser restene av en ovn fra romertiden gravd frem i forbindelse med utbyggingen på Dokkfløy i Gausdal. (Jan Henning Larsen: Jernvinneundersøkelser. Kulturhistorisk Museum, Fornminneseksjonen 2009) Produksjon i store ovner her kan ha startet ca. 125 evt. Ut fra lengdemålet på bildet har ovnen hatt en utvendig diameter på ca. 1,6 m. og innvendig diameter har vært 100-120 cm. Høyden kan ha vært ca, 3,0 meter. Rester etter støpekanaler eller støperenner viser at disse ovnene produserte råjern. (Foto: Jan Henning Larsen)

Dokkfløyrapporten beskriver undersøkelsene av jernvinneanlegg på Dokkfløy. Det ble funnet rester etter ca. 90 ovner. Diameteren på marknivå har vært fra 0,8 til 1,6 meter. De største ovnene var i produksjon mellom år 125 og 525 evt. Noen viser støperenner ut fra smelterommet. Malmen på Dokkfløy er så jernrik at en uten tilsetninger bare kunne produsere jern og stål av den med råjernsprosessen. Malmen ble redusert til råjern som ble tappet i støperenner der det størknet raskt til hvitt råjern. Under størkningen ble det delt i håndterbare lengder. Deretter ble råjernet frisket til stål i friskeovner på et egnet sted. Utgravningene viser at det ble produserte råjern som ble frisket til smijern og stål etter kinesernes prosess, ca. 100 år evt. i ovner ved Dokkfløy, 1000 år før prosessen ble kjent ellers in Europa.

Jan Henning Larsens «Jernvinneundersøkelser» fra 2009 gir en fyldig og god oversikt over de jernvinneanlegg som er undersøkt i Sør-Norge og er interessant lesning. Det er registrert 2280 jernvinneanlegg frem til 2010. Arkeologen sier at dette er en liten del av det som finnes. Han antyder at antallet totalt kan være mer enn 10 000 anlegg. Svært mange av disse, spesielt de eldste og største, har produsert med råjernsprosessen.

Folkegrupper og DNA
Fra år 15 fvt. til 150 evt. grunnla romerne samfunn for jern og stålproduksjon i Norge. Det startet med keiser Augustus som flyttet Hader-folk til Norge, og ble avsluttet med keiserne Trajan og Hadrians overføring av Ring/Rong-folk. Det var disse som behersket den indirekte prosess og brakte den fra Kushan/Vest-Kina til Norge.
Keiser Hadrian (76-138 evt.)

I alpedalene mellom Bodensjøen og Gardasjøen bodde i århundrene fvt. stammer som med et felles ord kaltes ræter, hvor en keltisk overklasse hersket over en opprinnelig befolkning. Deres verden var fjell og daler der varetransporten gikk med kløvhester. Det gjorde dem egnet for et liv i veiløse norske fjellområder. (Gihle Raddum 2019)

Folk kom i hovedsak fra tre områder:

Hader fra Gallia, tilhørte Y-haplogruppe R1b
Ræter fra Alpeområdet, tilhørte Y-haplogruppe I1a
Ring/Rong-folk, opprinnelse i Vestkina, tilhørte Y-haplogruppe R1a

Ca. 94 % av den mannlige norske befolkningen i dag tilhører en av disse haplogruppene. De fleste norske menn og kvinner har forfedre som kom hit i romertiden.

Haplogruppe
En haplogruppe er en gruppe mennesker som nedstammer fra en person som fikk en mutasjon på y-kromosomet langt tilbake i tid. Alle mannlige etterkommere arver det nye y-kromosomet, og alle med dette y-kromosomet tilhører hans etterslekt.

Etterslekt I1 er den største i Norge. En av de siste endringene på dna-molekylen er mutasjon M253. Alle som har denne i sitt dna-molekyl nedstammer fra en mann som levde for 4000 – 6000 år siden i det gamle Rætia. Rekken av endringer bakover viser at I1 kom fra Afrika til Midtøsten og derfra til Balkan og Alpeområdet. I det gamle Rætia ble det over tid mange menn som tilhørte etterslekt I1.
Haplogruppe I1. Den tetteste andelen finner vi i dag i den sørlige delen av Norge og Sverige – og på Island.

Denne gruppen ble delt da keiser Claudius sendte rætiske menn til legionene i England og som slaver til Norge og Sverige. Mange av soldatene fikk etter endt tjeneste tildelt jord i Norge. At det er så stor %-andel I1 i Norge i dag, skyldes at landet før ræternes ankomst var tynt befolket. Opp til 40 % av norske menn tilhører etterslekt I1-M253.

Etterslekt R1b dominerer i Vesteuropa, kelterne tilhørte denne etterslekten. Norske menn som tilhører R1b har forfedre som kom fra keltisk område, slik som fra Vaud ved Genfersjøen og andre steder i Frankrike, Belgia og Tyskland og fra Alpeområdet der de skal ha vært en overklasse.

Etterslekt R1a finnes i Øst-Europa og har høye andeler i Sentralasia og India. Nordmenn som tilhører denne etterslekten kan ha forfedre som kom hit i vandringen som prosesseksperter ca. år 120 evt. fra Bactria/Balke, i det som i dag er den nordlige del av Afghanistan.

Pomponius Melas Geografibok
Pomponius Mela fra Tingentera ved Algecirasbukten like ved Gibraltar (død ca. 45 evt.) var den fremste romerske geograf og kartograf. Hans De Chorographia er oversatt av Dr. Kai Brodersen i 1994 under tittelen Pomponius Mela, Kreuzfahrt durch die Alte Welt, hvor det også fortelles litt om sjøreiser langs en kyst som kan forstås som Norge. Vi vet ikke om han noen gang kom seg vest av Gibraltar, men kontakten med de reisende må ha vært god. Han er den første vi kjenner som benytter navnet Danovia, danenes land, om Jyllands vestkyst og Skaðinawio om Skandinavia, landet ovenfor eller bortenfor Danovia. Mela skriver om områdene nordover til Nordland, Finnmark og Kvitsjøen: «Disse områdene ligger nær mot Asia og bebos av folkeslag som nesten alle er belger. Nærmest Asiakysten bor de som med ett navn kalles hyperboreer, som er de som bor ovenfor nordavinden, og de Ripäiske fjell der solen ikke som hos oss daglig står opp og går ned, men ved vårjevndøgn står opp for først å gå ned om høsten. Derfor er det hos dem i ett strekk en 6 måneder lang dag og likeså en 6 måneder lang natt.»

Mela kaller også innbyggerne langs vestlandskysten for belger. De er av samme folk og har samme språk og guder som stammene i Gallia Belgica, Nordøst-Frankrike, og har innvandret ca. år 1200 fvt. Ved Oslofjorden kalles folk teutoner, kanskje fordi man her treffer folk som er kommet over fra Thy på Njord-Jylland. Ved Trondheimsfjorden kalles landet Thule. Lengst nord bor hyperboreerne, ifølge de gamle grekerne er dette et gudbenådet folk, fritt for sykdom og alderdom. Boreas var den greske guden for nordavinden. Dette er folket som bor nord for nordavinden, der det er både midnattssol og mørketid.

Melas opplysninger synes relativt strukturerte, og det er lett å tenke seg at de er gjengitt fra en tidligere utarbeidet rapport. Mye kan være hentet fra Pytheas bok På havet.
Melas bok ble utgitt på nytt av forskjellige utgivere fra år 1600. I disse utgavene ble det tegnet kart ut fra Melas beskrivelser. Illustrasjonen over er en slik rekonstruksjon av Melas verdensbilde. Vi ser Jylland, Norge med Finnmark og innløpet til det Kaspiske hav. Lengst nord er de Ripäiske fjell, Ripäi Montes, som Pytheas hadde gitt navn.
De Chorographia gir oss et innblikk i den kunnskap som fantes om våre områder sør i Europa i første halvdel av det første århundre. (SGR)

Gaius Plinius Secundus (ca. 23-79 evt.), kjent som Plinius den eldre, var en romersk forfatter, filosof, hærfører og senere admiral under keiser Vespasian. Plinius’ militære karriere startet i Gallia Belgica, en av tre romerske provinser etter oppdelingen av Gallia under keiser Augustus.
 Gaius Plinius Secundus (ca. år 23-79 evt.)

Senere skal han ha kommet tilbake til Gallia Belgica som prefekt og prokurator, administrativ leder og ansvarlig for statens finanser. Hans hovedverk Naturalis Historia, er en slags naturvitenskapelig encyklopedi hvor han forsøker å dekke alle områder av datidens kunnskap. Den skal ha blitt ferdig skrevet bare ett år eller to før han omkom som øverstkommanderende for en av Romas to flåter under en unnsettelsesaksjon i forbindelse med Vesuvs utbrudd i august år 79 evt. Naturalis Historia er det eneste av Plinius’ verk som har overlevd, og ble en modell for senere leksika. Nevøen, Plinius den yngre, hedret sin onkel på dette viset:
«Sann ære består i å gjøre hva som fortjener å bli skrevet, i skrift som fortjener å bli lest».

Marinus og Ptolemaios – kartografer for renessansens navigatører

Marinus fra Tyros (ca. år 70-130 evt.) i Fønikia, nå i Libanon, skrev på gresk og er kjent som geograf, kartograf og matematiker. Marinus geografiverk er gått tapt, men hans geografiske arbeider er kjent fra Ptolemaios som overførte mange av hans data direkte til sitt eget verk. Marinus var den første til å bruke lengde- og breddegrad til å bestemme posisjoner på jordkloden, og han definerte bredden og lengden på en stor mengde steder. Han skal ha plassert null-meridianen i havet vest for Kanariøyene, mens ekvator ble plassert gjennom Rhodos. Marinus beregnet omkretsen rundt ekvator til 180 000 stadia, hvilket gir 33 264 km. hvis vi regner én stadium til 184,8 m. etter romersk mål. Dette er 17 % mindre enn den virkelige omkretsen, som i dag er beregnet til 40 075 km.
Eksempel på dagens utgave av et verdenskart i equidistant cylindrical projection. Vi ser hvordan landområdene i denne sylinderprojeksjonen forstørres mot nord og sør etter hvert som vi fjerner oss fra ekvator.

Marinus oppfant equirectangular projection, også kalt equidistant cylindrical projection, en sylinderprojeksjon som fortsatt brukes i dag i noen kartproduksjoner i stor målestokk. Denne projeksjonen benyttet også Ptolemaios i regionalkartene i sine manuskripter. Marinus hadde stor innvirkning på Ptolemaios senere virksomhet, selv om han ble kritisert for en del tilfeldige posisjonsangivelser.
Som en kuriositet kan det nevnes at Marinus og Ptolemaios var enige med Aristotles mht det geosentriske system, i motsetning til Aristarchos, som hadde flyttet sentrum av vårt univers fra jorda til sola ca. 350 år tidligere, og nesten 18 århundrer før Copernicus i 1543 fremførte sin tese om den heliosentriske verdensoppfatning.

Claudios Ptolemaios, antagelig født i byen Ptolemais Hermiou i den egyptiske provinsen Thebais (ca. år 90-168 evt.), gresk borger av Egypt under romersk styre. Han var geograf, kartograf, matematiker og astronom i Alexandria mellom år 125 og 160. På denne tiden var Alexandria fortsatt verdens ledende videnskapelige senter. Her arbeidet de fremste videnskapsmenn, her lå biblioteket med den kjente verdens største samling av antikke bøker, og datidens fremste karteksperter arbeidet i Alexandria.
Ptolemaios samlet informasjon fra mange kilder, både fra tidligere geografer som Eratosthenes, Marinus og Strabon, men også fra datidens reisende og seilere, noe som gjør Ptolemaios’ verdensbilde mer komplett enn forgjengernes.
Claudios Ptolemaios, fra Ptolemais Hermiou i Egypt (ca. år 90-168 evt.)

ALMAGEST
Ptolemaios to hovedverk, Almagest og Geographia, utkom med 20 års mellomrom. Det første hadde tittelen Matematisk Samling, men ble gjerne omtalt som Den store Astronom. Da dette verket ble oversatt og brukt av arabiske astronomer, benyttet de det greske superlativet megiste og verket ble senere benevnt som Almagest. Almagest er oppdelt i 13 bøker som omhandler stjerner, planeter og himmelfenomener i Aristotles’ geosentriske system.
Almagest er også den viktigste kilden til vår viten om Hipparchos. Verket inneholder Hipparchos stjernetabell med 850 stjerner som han hadde posisjonsbestemt. Ptolemaios har senere utvidet tabellen med egne observasjoner, slik at den inneholder 1022 stjerner med posisjoner som henføres til året 137 evt. Stjernene er fordelt i 48 stjernebilder. Ptolemaios påsto at han hadde laget stjernetabellen selv, men det synes klart at det er Hipparchos tabell som ligger til grunn for utarbeidelsen. Tycho Brahe påpekte på 1500-tallet at Ptolemaios rettelser mer lignet en rettelse for tidsintervallet enn eget arbeide, og Isaac Newton sist på 1600-tallet beskyldte Ptolemaios for å stjele sine kollegaers resultater.
Almagest inneholder en fullt utbygd trigonometri, som Ptolemaios bidro til å utvikle. Til beregning av trigonometriske størrelser brukte Ptolemaios den geometriske setningen som er oppkalt etter ham.

Ptolemaios sats
Satsen sier at i en firkant som er innskrevet i en sirkel, er produktet av diagonalenes lengder lik summen av de to produktene man får når man multipliserer de motstående sidene. Dersom vi benytter samme betegnelser som på figuren under sier Ptolemaios sats at d1 · d2 = a · c + b · d.
Ptolemaios sats. Produktet av d₁ og d₂ er lik summen av ac og bd.

GEOGRAPHIA
For kartografien var Ptolemaios geografiske hovedverk Geōgraphikē hyphēgēsis av størst betydning. Ptolemaios benyttet ordet geografi om de teoretiske forhold omkring kartografi, og chorografi om den regionale geografi som også inneholder beskrivelse av folkeslag, næringsliv osv. Med cosmografi menes helst syntesen av astrografi og geografi.
Geographia inneholdt bl.a. ca. 8.000 posisjoner, beskrivelser og avstander for land, elver, byer i Europa, Afrika og Asia. Verket var inndelt i åtte bøker og et opprinnelig atlas med kart. Det skulle gi oppdatert viten om verden, og det bygget på Marinus fra Tyros noe tidligere verk som senere gikk tapt. Verket opplyste om bl.a. forskjellige projeksjonsmetoder, som den modifiserte kjegleprojeksjonen, og ga veiledning i selve konstruksjonsarbeidet mht kart.

Praktisk sett var ikke Geographia på topp. Ptolemaios kjente bare en liten del av verden, og en stor del av hans posisjoner ble beregnet og ikke observert. Grunnlaget for beregningene var ofte hentet fra kilder som f.eks. hjemvendte reisende som kan ha gjengitt usikre distanser. Bokens gjengivelse av Asia lengst øst ble helt fortegnet og alt for stor.
Han regnet Middelhavets utstrekning for stor, med 62° i stedet for 42°, og han anbrakte ekvator for langt mot nord.
I Europa gjorde han Skandinavia til en øy, og Skottland ga han utstrekning øst-vest. Også rundt middelhavsområdet ble kartene fortegnet. Azovhavet ble alt for stort, og Det kaspiske hav for bredt øst-vest.
Keiser Marcus Aurelius skal ha sendt en sjøgående ekspedisjon til keiser Huan Ti i Kina i år 161 evt. Ptolemaios kjente ikke til denne ekspedisjonen og visste heller ikke at man kunne seile ut av Det Indiske Ocean og videre langs Kinas østkyst. Ptolemaioskartene ble konstruert slik at Øst-Afrika ble landfast med Kina. Det Indiske Ocean ble dermed til en innsjø og her plasserte han Ceylon som en altfor stor øy.

Ptolemaios forutsetning for å kunne konstruere et kart
En vesentlig forutsetning var å kjenne beliggenheten ved å gi kartet et korrekt bredde- og lengdegradnett. Ptolemaios delte først jordkloden i fire ved hjelp av ekvator og én meridian, hvorav den ene nordlige fjerdedelen ble betegnet som den beboelige del av verden. Størrelsen på den beboelige delen satte han fra mellom 63-67° N til ca. 16-20° S, og målt i lengde fra førstevertikalen, nullmeridianen, gjennom Kanariøyene mot øst til 180°. Ptolemaios regnet én breddegrad lik 43 n.mil (i stedet for 60 n.mil).
Marinus og Ptolemaios var uenige om lengdeangivelsen fra Kanariøyene til Sumatras nordspiss. Marinus fra Tyros mente at W-E-avstanden på dette strekket var på 15 timers lengde, mens Ptolemaios mente avstanden var på 12 timers lengde. Den korrekte lengdeforskjellen mellom Kanariøyene og Sumatras nordspiss er 110° lengde, som tilsvarer 7,33 timers lengde.

Ptolemaios projeksjoner
I sin koniske projeksjon lot Ptolemaios alle meridianene gå ut fra polene, og breddeparallellene ble presentert som konsentriske sirkler. Noen breddeparalleller ble avsatt på velvalgte steder, som ekvator og den nordlige vendekrets. I tillegg hadde han fra 7 til 21 paralleller jevnt fordelt fra Thule til ekvator, alle behørig angitt i grader og minutter. Kartets meridianer ble fordelt med mellomrom på 5°. Når meridianene passerte ekvator, endret de retning mot sydpolen. Det ble bare vist en liten del av den sydlige halvkule, siden resten av den lå utenfor den beboelige delen av verden.
Ptolemaios syntes hans modifiserte kjegleprojeksjon gjenga virkeligheten på et mer naturlig vis. Han tenkte seg jorda sett fra en høyde utenfra. Som tangeringspunkt valgte han bredden gjennom Syene. Meridianen gjennom observasjonspunktet ble en rett linje, mens meridianene øst og vest fra observasjonspunktet ble mer og mer buet. Resultatet ble en slags ortografisk projeksjon. Også her lå nord opp og øst til høyre, og Europa lå i den øverste del av verdenskartet.
I en slags mercatorprojeksjon i kart over mindre områder, så Ptolemaios bort fra meridianenes retning mot polene og tegnet dem parallelle. I dag benytter vi gjerne Mercatorprojeksjon på kart med stor målestokk over mindre områder og tegner breddeparallellene med voksende avstand. Ptolemaios advarte om at det måtte navigeres med forsiktighet i kart i forskjellig målestokk, og anbefalte sin modifiserte kjegleprojeksjon til kart med mindre målestokk.

Graverende feil i målinger
I Ptolemaios verdensbilde er det en del graverende feil. Han benyttet Posidonius beregninger, som regnet jordas omkrets til ca.30 % mindre i forhold til Erathostenes beregninger. Han kjente til Eratosthenes utregning mht jordas størrelse, han kjente til Pytheas’ målinger av solhøyden på stedene han hadde besøkt, og Hipparchos og Geminus beregninger av breddegraden i ettertid. Men i Ptolemaios verden var måleenhetene mange og feilkildene legio, fra tidens kameldagsreiser til døgnseilaser, utsatt for varierende vær og vind.

ANALEMMA, PLANISPHERIUM, OPTICA
Ptolemaios har hatt avgjørende betydning for renessansens navigatører, og tiden langt inn i det 17. århundre. I sine verker, Almagest, Analemma, Planispherium og Optica konstruerte han en forløper for vår senere tiders sinustabeller og trekanttabeller, han beviste utregninger med sfæriske trekanter for å kunne beregne observasjoner ved bruk av ekvator, Ekliptikken (den imaginære sirkelen på himmelkulen som solen beveger seg over i løpet av ett år), horisonten og meridianene. For å kunne forklare årstidene førte han sola i en bane rundt jorda, uten at jorda var i banens sentrum. Han behandlet årets lengde og solas bevegelser etter sine egne teorier, og tilsvarende månen og månesyklusen. Han beskrev solformørkelser og måneformørkelser, stjerner og presesjonen for jevndøgnspunktene, og presenterte teorier om planetbevegelser. (Presesjon er en langsom endring i retningen til jordas rotasjonsakse, som skyldes tiltrekningskrefter fra andre himmellegemer.)

Han var opptatt av soluret og gnomonens, skyggepinnens helling og lengde, og beskjeftiget seg med projeksjoner på himmelkulen. Han beskrev et tredimensjonalt koordinatsystem til stedsbestemmelse av punkter på himmelkulen med tre vinkelrette plan, horisontplanet, meridianplanet og førstevertikalen, dvs. det loddrette øst-vest-planet. Han behandlet den stereografiske projeksjonsmetoden med senter i himmelens sydpol, og beskjeftiget seg med lysbrytningen når stråler passerer fra et medium til et annet. Han utforsket begrepet refraksjon, som er et særdeles viktig emne ved observasjoner innen astronomisk navigasjon. Ptolemaios fant at lysstråler fra himmellegemer i forskjellig høyde ble avbøyd forskjellig etter hvor nær de står horisonten. Manglende forståelse av refraksjon var en av flere årsaker til at Posidonius beregninger av jordas omkrets ble så feil.

ASTROLABET
Astrolab er et apparat som er relatert til tid og posisjonen til sola og stjernene, og kan bl.a. bestemme himmellegemenes høyde og dermed beregne lokal tid. Det ble benyttet av både astronomer, astrologer og til en viss grad navigatører, som skal ha brukt en noe forenklet utgave.
Det er noe uklart hvem som har oppfunnet instrumentet, men det skal ha vært Apollonius fra Perga (ca. 240-190 fvt.) som var først ute. Deretter skal Hipparchos ha forbedret astrolabets projeksjon, før Claudius Ptolemaios skrev sin avhandling innen Planispherium, med en hentydning om at Claudius selv kunne være mannen bak det første astrolabet.
Theon fra Alexandria skrev i år ca. 390 evt. en avhandling om astrolabet, og grekeren John Philoponos fra Alexandria (ca. 490-575 evt.) beskrev selve instrumentet i ca. år 550 evt.

Den islamske verden så først astrolabet på 800-tallet, og det var her astrolabet ble fullt utviklet. De muslimske astronomene introduserte azimut på instrumentet, og det vandret etter hvert gjennom Nord-Afrika og deretter inn i Spania. Resten av Europa fikk overlevert astrolabet gjennom kristne klostre i Spania mellom det 12. og 13. århundre. Deretter ble det flittig benyttet til sjøs frem til sekstanten overtok på slutten av 1700-tallet.

BIBLIOTEKET I ALEXANDRIA
Det var flere biblioteker i Alexandria, bl.a. et mindre bibliotek ved helligdommen Serapeion i bydelen Rhakotis, og et i tempelkomplekset Caesareion. Det man kan kalle hovedbiblioteket lå sannsynligvis i eller nær Museion, en institusjon i bydelen Brucheion i tilknytning til det kongelige slottet. I Museion skal vitenskapsmenn ha kunnet komme sammen for å studere og undervise, og også fått felles bespisning. Målet med biblioteket var å samle, systematisere og katalogisere hele den greske litteraturen og gjøre Alexandria til et lærdomssenter. Det skal til tider ha vært brukt drastiske metoder for å samle inn litteratur. Originale manuskripter av bl.a. Sofokles, Evripides og Aischylos fra Athen, skal ha blitt beholdt og plassert i biblioteket, mens kopier ble returnert til Athen!

Samlingen skal ha vært svært omfangsrik, og det antas at biblioteket hadde mellom 500 000 og 700 000 bokruller. Biblioteket tiltrakk seg flere kjente vitenskapsmenn fra den gresktalende verden, blant andre ledende geografer og kartografer.

Biblioteket brenner
Det kan være at biblioteket ble delvis ødelagt ved brann da Cæsar beleiret Alexandria i 48 – 47 fvt., mens det skal være hevet over tvil at bydelen Brucheion ble tilintetgjort under keiser Aurelians beleiring av Alexandria i 273 evt. På 300-tallet evt. bekrefter Epifanios (315-403 evt.), biskop av Salamis på Kypros, at Brucheion lå øde. Det skal ha vært kontinuerlig intellektuell aktivitet i Alexandria ved andre biblioteker og flere filosofiskoler, i alle fall til 600-tallet evt., selv om det store biblioteket var borte før år 300. Det kan se ut som om de større bibliotekene ofte ble offer for ødeleggelser, og at de bøkene som er overlevert oss kommer fra mindre samlinger, som klostre og manuskripter i privat eie.

Det er sannsynlig at originalverkene til Ptolemaios gikk tapt under tilintetgjørelsen av biblioteket, mens oversettelser etter hvert har blitt tilgjengelige. Almagest og Geographia skal ha blitt oversatt og brukt av bl.a. araberne. Geographia var ukjent i Europa til omkring 1300, da bysantinske lærde skal ha begynt å oversette Ptolemaios manuskripter og kopiere flere av hans kart. Ptolemaios Geographia skal ha blitt oversatt fra arabisk til latin ved hoffet til kong Roger II av Sicilia i det 12. århundre. Spørsmålet er om noen eksemplarer av denne oversettelsen har overlevd.

RENESSANSENS NAVIGATØRER OG PTOLEMAIOS
Den greske oversettelsen av Geographia nådde Firenze fra Konstantinopel omkring 1400, og ble oversatt til latin av italieneren Jacobus d’Angelos fra Scarperia rundt 1406. Denne oversettelsen skal bl.a. ha inspirert dansken Claudius Clavus til å tegne det første kartet over Norden i 1427. Den første trykte utgaven med kart, utgitt i 1477 i Bologna, var også den første trykte boken med graverte illustrasjoner. Mange utgaver fulgte, noen med tradisjonelle versjoner av kartene, andre med oppdateringer.
Utgave av Geographia trykt i Ulm 1482.

En utgave trykt i Ulm i 1482 var den første som ble trykt nord for Alpene, og i samme år trykket Francesco Berlinghieri den første utgaven på italiensk. Jacopo d’Angelos oversettelse fikk stor betydning for kartografien under renessansen. Ptolemaios foretrakk som tidligere nevnt, den reviderte beregningen til Posidonius i sitt verk Geographia, fremfor den tilsvarende fra Eratosthenes, noe som kan ha ført til at Christopher Columbus grovt undervurderte distansen til India i 1492. Han skal ha seilt etter Ptolemaios kart, trykket i Italia i 1482, oversatt til latin. Geographia kom til å prege vestens oppfatning av verden, inntil man etter mange oppdagelsesreiser omsider innså at dataene ikke passet.

Kompasset
Man vet ikke hvem som oppfant kompasset, eller hvor det først ble brukt. De første spor finner man i gamle greske skrifter (omkring 650 fvt.), og ifølge en kinesisk ordbok fra 121 fvt. er magnetsteinen «en stein som kan gi nålen en retning».
Kineserne skal ha brukt magnetisk kompass under Tang-dynastiet (618-907 evt.). Kineserne kjente også meget tidlig til magnetsteinens egenskaper. De brukte den til å vise sør-retningen, idet de la den på et trebrett som fløt i vann. Araberne brukte magneter om bord i sine fartøyer på 700-tallet, og i gammel nordisk litteratur nevnes magnetsteinen, leidarsteinen, blant annet i forbindelse med bosettingen på Island i 874. Det er også kjent at vikingene benyttet magnetsteinen på samme måte som kineserne tidligere hadde gjort. Magnetstein er egentlig magnetitt, en magnetisk stein, som finnes i store deler av verden. Inndelingen av kompassrosen som ble benyttet i norrøn tid hadde 16 inndelinger, mens eldre kinesiske kompassroser kunne være basert på 24.

Ved enden
Nå butter vi i vikingtiden, og vi har ved noen anledninger allerede overskredet grensen for denne tidslinjens varslede omfang. Vi kan tenkes å fortsette seilasen, gjennom vikingtiden og renessansen – kanskje under neste pandemi!?