Akterutseilt i Johannesburg

Av Øystein Johnsen

Johannesburg er Sør-Afrikas økonomiske sentrum, en av byene i verden med høyest kriminalitet, den ligger 1 750 meter over havet, har over 3,2 millioner innbyggere og 6 millioner trær.

Johannesburg ligger ved de mineralrike fjellene Witwatersrand på det høye platået i den østlige delen av Sør-Afrika, 1 750 meter over havet, og regnes som verdens største innlandsby uten kystlinje eller elveløp. Den har over 3,2 millioner innbyggere og mange trær. Siden byen ble etablert i 1886 er det plantet over 6 millioner av dem. Byen er et handelssentrum for gull og diamanter, og er også Sør-Afrikas økonomiske sentrum. Johannesburg er en av byene i verden med høyest kriminalitet. Halvparten av innbyggerne bor i Soweto, som er en av forstedene. Arbeidsledigheten har vokst i takt med det økende antallet tomme gullgruver.

Franskmenn

Det meste av dette var vi lykkelig uvitende om, maskinisten og jeg. Vi hadde seks ukers tjeneste bak oss om bord i et norsk ROV-fartøy utenfor Angola, hvor vi hadde ansvaret for driften og posisjoneringen av fartøyet, mens folk fra det franske oljeselskapet Total hadde ettersyn med installasjonene på 1 000 – 1 100 meters dyp. ROV er en forkortelse for Remotely Operated underwater Vehicles, som på godt norsk betyr fjernstyrt mini-ubåt. Til ettersynet brukte Total fartøyets to ROV’er, og to dypvannskraner. Alt utstyret som trengtes til ettersyn og reparasjoner ble lagt i store kurver og vinsjet ned til havbunnen. ROV’ene ble heist opp og ned etter sin umbilical cord, navlestreng, som også ble benyttet til fjernstyringen. ROV-operatørene satt i egne kontor-containere på hoveddekket, og styrte ROV’ene i forhold til den aktuelle situasjonen som ble gjengitt på flere dataskjermer. Situasjonsbildet ble også sendt opp til franskmennene i styrehuset, og til det norske DP-mannskapet. DP er forkortelse for Dynamisk Posisjonering, som brukes når fartøyet skal holdes i ro i forhold til et gitt punkt på bunnen. Franskmennene hadde lagt beslag på mesteparten av plassen i styrehuset, og vi kjempet en evig kamp for å unngå at de også stakk av med alle de beste lugarene. De skulle etter avtale disponere to av lugarene på toppdekket, de hadde nå tilgang på fire, og forsøkte hele tiden å øke antallet. For hver ny lugar franskmennene overtok, måtte en norsk offiser flytte ned et par dekk til en trangere og mindre solfylt tilværelse.

Det å plassere nordmenn i mindretall blant en flokk elitistiske franskmenn, kan resultere i kultursjokk for begge parter. Jeg ser Frankrike som et klassesamfunn, der det i mye større grad enn i Norge er akseptert å fremheve seg selv. Noe av bakgrunnen er at franske overklassebarn som regel går sammen med andre overklassebarn på privatskoler. På universitetsnivå går de rike på egne universiteter, såkalte Grandes Écoles. Det er dyrt å gå der, men du slipper å møte de svakere stilte, og i tillegg skaper du et nettverk som skal bringe deg videre frem i verden. Jeg tror at selv for den som ikke har gått på sær-universitetene, skaper dette systemet et klima der det er akseptert å tenke på seg selv først. Språkpolitikken viser og bidrar til det samme. Parisisk overklassespråk er det eneste tillatte. Dialekt er ubrukelig om du vil opp og frem. Den mest bisarre konfrontasjonen med franskmennene opplevde vi når de ved oppstarten av engasjementet uten videre prøvde å overta ansvaret for driften av hele fartøyet.

Vi så kort og godt fram til avløsning. Avløsning, fravær av franskmenn og gjerne inntak av et par bokser kald øl ved første anledning, hørtes svært greit ut. Det er pliktmessig 24 timers avhold ombord på et oljeinstallasjonsfartøy. Seks uker blir 1 008 timer. Vår jobb er med andre ord ikke noe å trakte etter for dem som tørster etter fortløpende alkoholbasert adspredelse.

Maskinisten og jeg

Den anonyme maskinisten ser skriften på veggen. Fra inngangspartiet til Apartheidmuseet. Foto: Øystein Johnsen

Vi ventet altså på avløsning, maskinisten og jeg. Det var tid for at halve besetningen skulle byttes ut og sendes hjem. Men akkurat våre avløsere presterte å miste flyet sitt fra Paris. I stedet for Air France direkte fra Luanda til Charles du Gaulle, ble det Luanda-Johannesburg og med KLM til Schiphol for oss. 5 000 km ekstra, og tre dager forsinket, trodde vi.

I Sør-Afrika var det sommertid, det fant vi ut for sent. Vi var ikke høye i hatten, maskinisten og jeg, der vi sto og stirret på en stengt utsjekkingsskranke. Akterutseilt 1750 meter over havet. 24 timer til neste avgang. Klokken var 23, eller var den 24? Vi fant oss et værelse.

Maskinisten og jeg befinner oss i samme rom og i samme situasjon. Vi er ikke særlig godt kjent, selv om vi har vært på samme skiftet i åtte måneder. Min gode venn maskinsjefen, chiefen, er blitt sendt hjem to uker tidligere etter flere anfall av nyresten. Maskinisten har fungert som chief i denne tiden, og håper nå på permanent opprykk. Han er ikke særlig fornøyd med situasjonen i øyeblikket. En akterutseiling tar seg dårlig ut, sommertid eller ikke. Maskinisten forblir anonym.

Det er ikke mye vann rundt Johannesburg

Neste formiddag praiet vi en taxi utenfor flyplassen, vi ønsket å oppleve Johannesburg. ”Why?” sa John, taxisjåføren. ”Vel,” sa vi, ”vi ønsker å se highlights i Johannesburg, vi har tid til overs og vil gjerne se byen.” ”Johannesburg is no good,” sa John. ”Javel,” sa jeg, “noe kan du vel vise oss.” ”I can show you the streets where you will be killed at night,” sa John. Da han så vår skepsis, la han til: “Or I can show you the streets where you most possibly will be killed by walking in daytime.” Stilt overfor et så vanskelige valg, tok vi letteste vei ut og sa: “Ja takk, begge deler!”

http://www.apartheidmuseum.org

Vi så for det meste bare søppel. Klokken var ca. 11 på formiddagen, og John kjørte oss gjennom Johannesburgs gater. Alle fortauene utenom selve sentrum var fylt med søppel, og de menneskene vi så var enkelt kledt og så ut til å ha god tid. Søpla måtte ligge igjen etter streik i renovasjonsvesenet, eller et eller annet. Jeg er overbevist om at vi spurte, men husker ikke svaret. Ville det bli hentet senere på dagen? Det så ut som om det hadde vært streik i flere dager, og det så ut som om folk bare kastet søppel rett ut på gata.

”Johannesburg is the town with the highest crime statistics in the world,” sa John, ikke uten stolthet. Han forklarte det med at byen i sin tid ble bygget på gullforekomster i omlandet og ikke hadde noe naturlig fundament som by. Den ligger høyt på en stor flate uten noe naturlig knutepunkt for handel og tjenester. Distriktet rundt Johannesburg er fattig og innbyggerne reiser inn til den store byen i håp om å få seg en jobb for kortere eller lengre tid. Men jobber er det lite av. De fattige blir enda fattigere og enda mer desperate. Kriminalitet synes etter hvert å være eneste utvei for å overleve, ifølge John. Hatet over forskjellen i levekår avler vold. Menneskeliv står ikke høyt i kurs.

The Apartheid Museum

Den akterutseilte navigatøren foran et bilde av forhørskammeret på politistasjonen i en forstad til Pretoria. Foto: Maskinisten

”Du har vel noe annet å vise oss enn søppel?” sa jeg til John. Han foreslo Apartheid-museet som ligger en god halvtimes kjøretur utenfor sentrum, og kanskje kunne et lokalt marked være en interessant fortsettelse? Det var fortsatt 10 timer til innsjekk, og vi var nyfikne på flere afrikanske impulser. Da vi kom frem, inviterte vi John med inn i museet. ”I have to look after my taxi!” sa han. ”Hvorfor det?” spurte vi. ”This is Johannesburg.” sa John. Hva gjorde han om natten mon tro? Sov han i drosjen sin?

I en fjern fortid, som 16-årig sekretær i gymnasiesamfunnet på Stabekk Høyere Kommunale Skole, var jeg ansvarlig for skolens bidrag mot apartheid. Det var under kampanjen i 1960. Nå møtte jeg den gamle apartheid-staten igjen. Møtet med museet gjorde et voldsomt inntrykk. Det er spesielt to scener som har brent seg fast på netthinnen. Gjennom lydopptak og fotografier opplever vi den unge juristen Nelson Mandela, som legger fram sitt syn og taler myndighetene midt imot. ”… To be free is not merely to cast off one’s chains, but to live in a way that respects and enhances the freedom of others …” Dette er det siste han sier offentlig før han tiltales for høyforræderi i 1956. Nelson Rolihlahla Mandela er ingen hvem som helst, han er høvdingsønn fra Mwezo i Transkei-provinsen, med en høvdings selvbevissthet og med et moralsk imperativ på sine skuldre. Jeg blir imponert over hans usedvanlige ro, hans mot og hans overlegne evne til å formulere seg i korthugne setninger. Det han sier er riktig og logisk.

Den andre scenen er aldeles uvirkelig, som et spill i et 2000 år gammelt romersk teater. En sort/hvit-film viser et jorde med et høydedrag på den ene siden. I åssiden vokser det busker og trær, og her får vi nærbilde av noen vakre, unge damer som inntar forfriskninger mens de muntert konverserer sine menn og beilere. Det er dannede mennesker som ler og gleder seg på en solfylt dag. På jordet kommer et demonstrasjonstog med unge sorte afrikanere. De bærer plakater med slagord, men forholder seg ellers tause. De unge damenes menn og beilere ser ut til å ha ventet på dette opptrinnet. De er sørafrikanske politimenn, som stiger til hest i sine hvite ridebukser og sorte, speilblanke ridestøvler. I neste øyeblikk jager de brutalt etter demonstrantene med pisk og pistol i hånden og smil om munnen. Mellom slagene hopper politimennene av hestene og inntar igjen forfriskninger hos sine vakre, unge damer som om det hele er en kombinert polokonkurranse og fornøyelsespicknic. Politirytterne og damene smiler til fotografen og hverandre, de tar en apperitif og koketterer. Smilende bestiger rytterne hestene sine igjen for å avløse kollegaene som jager og trakasserer de panikkslagne demonstrantene. Vi ser at enkelte sorte blir båret livløse vekk fra jordet.

De som spilte inn denne filmen var mest trolig ansatt i den sørafrikanske statens PR-avdeling. Men hva var hensikten? Skjønte de ingen ting? Hele seansen fremstår som en ren forlystelse for unge, hvite og raserene politimenn. Det eneste som mangler er hakekors og nazihilsen. Filmen er absurd, jeg kan vanskelig tenke meg et større bidrag til kampen mot apartheid. Det var befriende å komme ut i frisk luft til John og drosjen hans. De ventet begge to.

Markedet

Markedet var passe fylt med smilende og vennlige mennesker. Et godt utvalg av alle slags varer, særlig elektronikk og lærvarer var rimelig. Det var en stor kontrast til ”The Garbage Streets of Johannesburg”. Jeg overtalte en salgsdame av noenlunde samme størrelse som min kone til å stå modell slik at jeg kunne finne en passende skinnfrakk til henne. Etter mye show og kommentarer fra modellens kollegaer fant vi frem til en nydelig kvalitetsfrakk. Og prisen? Det ble norske kr. 700,00. Frakken passet.

John og den akterutseilte navigatøren avbildet utenfor Apartheidmuseet. John t.v. Foto: Maskinisten

John kom til avtalt tid og hentet oss. Markedet lå ca. femti km. fra flyplassen. Vel framme takket vi for godt følge og ga rikelig med tips. ”This is Johannesburg”, sa John og forlot oss. Klokken 23.30 entret vi KLM-maskinen. Det var ledige seter på 1.ste klasse til de to akterutseilte. Fravær av franskmenn og god plass til lange føtter satte oss i ekstra god stemning.

Det skal legges til at korrekt håndtering av sommertid hører med til enhver navigatørs grunnutdannelse. Det kan derfor være nærliggende å tro at vårt brutale møte med en stengt utsjekkingsskranke kan ha hatt andre årsaker enn bare en lokal sommertid. Men om det tier historien.

30.11.2008 – © Øystein Johnsen